Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XV. Fremdeles fast i isen. Mere Bjørn.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FREMDELES FAST I ISEN. MERE BJØRN
255
sværlig. Neste gang vi hadde en bjørn foran os, var det igjen for
spennende å se hvad den vilde foreta sig.
Det var nu ut på morgensiden, søndag 9. juli. Vi hadde ikke
vært ombord lang stunnen, før det ble mellt at de så en bjørn til
lovart, men så langt unna at vi kunde ikke gå efter den. Dette var
den syvende i dette døgnet. Efter å ha nørt godt på bjørne-bålet,
krøp vi til køis.
Om morgenen på dagvakten, så ved fire fem tiden, hadde Hans
Halvorsen set to bjørner til lovart, men som også var langt unna.
Senere da kapteinen og jeg netop hadde stått op, ble det igjen
mellt bjørn, og denne gangen ikke lenger unna enn at vi kunne se
den med bare øine.
Vi drog ivei. Men den trakk raskt op mot vinnen, og „den karen er
god i „bidevinn-seilads," mente kapteinen, „han ligger ikke mer enn
en strek fra vinnen, og kniper det så tar han den med." Men så
stanset den ved en sel-skrott, og ga sig til der, mens vi vant op til
lovart og bar ned på den.
Det var en stor hjelp med alle disse gamle sel-skrottene som
lå sprett omkring på isen efter vor siste fangst. Det var vel dem
for en del som lokket bjørnen hit i denne isen, og ialfall hjalp de
til å opholle dem, så de ikke drog så fort unna.
Bjørnen var svært optatt, og vi kom den nokså nær, uten at den
merket os. Vi vilde jo ikke gjerne skyte, før den hadde set os.
Men nu løftet den hodet, fikk øie på os, og kom ruggende.
Vi kastet os ned på isen. Den forsvant bak kosset like foran os
og ble en stunn borte. Det gjalt å ha øinene med sig; for kom den
frem oppe på kosset, kunne den være over os før vi visste det.
Jo ganske riktig, der kom litt av snute-spissen tilsyne mellem to
is-stykker, så litt mer, og så brystet.
Da smalt begge skuddene. Kapteinen hollt mitt i brystet, jeg
for en avvekslings skyll på hodet — kulen gikk in gjennem
munnen og ut gjennem nakken. Bjørnen raver overenne, men kaver
sig unna, med hodet vent bakover mot os, blodet siler fra munnen,
og øinene spruter gnister.
Igjen smeller to skudd. Kulene går in i siden på den, den
faller men kan ennu røre sig. Nokk en kule fra kapteinen gjør det
endelig av med den. Vi sparer ikke på kulene, så lenge det er
liv. Vi får da i det minste gjøre pinen så kort som mulig; og et
seiglivet dyr er det. Dette var igjen en ganske stor hann-bjørn.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
