- Project Runeberg -  Skolemesterens optegnelser /
187

(1890) [MARC] Author: Peter Rosegger Translator: Ingeborg von der Lippe Konow
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

187

ude paa kirkegaarden i Holdenslag. Og som de
arbejder sig fremover langs, de smale stier oppe
ved Miesenbach-væggene, glider den ene af bærerne,
og kisten ruller ud over stupet og styrter ned i
afgrunden, saa der aldrig blev set en flis af
den mer.

Det var nok ærgerligt for de gjenlevende, for
graveren i Holdenslag maatte jo betales ligevel.

Vi folk i Winkelbro har ingen graver. Vi
kunde ikke ernære ham. Naar der nu og da ligevel
er en, som dør, saa gjør han det ikke, før han har
brugt sin sidste skilling. Derfor maa et par
tømmerhuggere til og grave graven. De forlanger
ingenting for det, de er glad til, naar de kan krybe
friske og raske op af graven igjen. Mens præsten
læste messen derinde, stod kisten ganske alene
udenfor kirkedøren paa den frosne jord. Da kom
der en liden fugl flyvende, satte sig paa kistelaaget,
vippede med halen, saa sig om og fløj bort igjen.

Rüppel saa det, og han betrodde mig siden:
„Jeg fejler vist ikke, naar jeg spaar, det var fuglen
som kommer hvert tusende aar."

Efter messen bar vi Sod-Kath op til graven.
Præsten holdt en kort tale. Han sa, at vi skulde
opfatte vore kjæres død som en velsignelse; de gik
foran os, vi fulgte dem, og døden vilde falde os let
ved tanken paa det store gjensyn. Og indtil hin
gjensynets port blev aabnet for os, levede vore
hjem-gangne videre i vore hjerters hellige fred.

Han kan tale. Vi andre føler det ogsaa slig,
men vi har ikke ord for det. Han har ikke glemt
sine ting, endda han har levet i aarevis deroppe i
fjelddalen.

Men nu kom der en til. Rüppel skubbede sig
sagte fremover; da veg folk tilside og sa: ..Lad
os høre, hvad Rüppel ved at sige idag."

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 20:16:13 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/skolmester/0189.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free