Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - III. Bjørn-øen, eller Beeren Eiland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BJØRN-ØEN, ELLER BEEREN EILAND
27
Et eiendommelig trekk ved denne overflate er at den nordlige
del, omtrent to tredjedeler av øen, danner en lav, og merkelig flat
og jevn slette, som langs kysten ligger 25 til 35 meter over
havflaten, og er begrenset av lodrette bergvegger (se billeder s. 10, 22).
Fra denne strann-kant hever sletten sig nesten umerkelig mot
det indre, og når, nær fjellene i syd, en høide av bortimot 100 m.
(efter J. G. Andersson.)
I den sydlige og sydøstlige del av øen hever overflaten sig
forholdsvis bratt til høiere platåer (i Misery Fjell, se billede s. 8, og
10 øverst), og avrunnede fjell-rygger i over 400 meters høide (billede
s. 10 nederst). Største høide, 536 m., når en topp, Urd, på Misery
Fjell.
Det sydlige høiere fjell-lann er på de fleste steder bratt avskåret
ut mot havet, og stuper, med op til 400 meter høie fjell-vegger (se
billeder s. 10 nederst, 12) ned mot strannen, hvor brenningen arbeider
ustanselig, og har mange steds ett dype huler (s. III a).
Disse høide-forholl skylles i vesentlig grad bergartenes forskjellige
motstans-evne mot erosjonen.
Særlig Joh. G. Andersson’s og Olaf Holtedahl’s unnersøkelser har
vist, at der har vært forkastninger og folninger av lagene, hvorved
store deler av øen er senket, så at yngre lag, med mindre
motstans-evne, er på flere steder kommet i samme nivå som de eldre mer
motstans-dyktige lag i strøkene på sidene.
Dette er tilfelle med hele den store nordlige del av øen som
danner lavsletten, hvor den nuværende overflate består av
sansten-og kalkstens-lag fra Devon- og Kuli-tiden.
Lokalt skarpt begrensede insynkninger er det der hvor vi nu
finner den eneste virkelige dal, Ymer-dalen, og også i den skarpt
inskårne bukt Sør-havn.
I disse senkede strøk hadde atmosferens erosjon (ved forvitring,
frost-sprengning, nedbør, transport av rennende vann), isens erosjon,
og til slutt også havets erosjon ved frost-sprengning og brenningen,
særlig lett for å arbeide, og de ble derfor hurtigere erodert ned til
lavere nivåer enn de ikke nedbøiede eller insunkne deler, med deres
mer motstans-dyktige bergarter, som ble stående igjen som rygger
eller platåer.
Det sydlige fjell-strøk består for en stor del av dolomitter fra
Unner-silur-tiden (den såkalte Heklahuk-formasjon) som er forholsvis
motstans-dyktige.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
