Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVIII. Over havet mot Norge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
272 OVER HAVET MOT NORGE
fokka i loire, vi må ta et rev i den også for å få den til å stå. —
I skonner-seilet tar vi også et rev, for liket er noe svakt.
Vinnen øker fremdeles, vi skummer bortefter bølge-kammene.
Det er bare smil på karene, når de kommer op av luken og ser
utover de rullende vann-ryggene. Jakobsen gnir sig i hennene hver
gang, og kan ikke la være å si: „Dette går jo rett bra."
Om eftermiddagen på Olaves’s vakt springer liket på
skonner-seilet på flere steder. Seilet må berges, og gjøres fast fortest mulig.
Det er ikke til å bruke mer. Vi begynner å ribbes nu.
Stiv kuling, og svær sjø som skummer om os og efter os. Vi
skjærer godt frem for fokka, og fir-revet storseil, så lenge det får stå.
Vi skulde snart være på høiden av Bjørn-øen, men vi er for
langt vest til å få se den, og det er for usiktbart østover. — Jeg
vilde tatt en stasjon tvers av den, men det er ikke til å tenke på i
dette svære havet.
Med fossen efter os skjærer vi utover sjøene, det er som vi
seiler gjennem et eneste skum-hav.
Som jeg sitter ved roret om natten og skal lese av temperaturen
i en vann-prøve hentet op fra overflaten, tar „Veslemøy" skjær
utover en sjø, og så — gud nåde os, jibber storseilet — bommen feier
luen min til sjøs, og slår til så den sprenger babords lense-bardun.
Vi måtte helt runt til styrbord, gikk over stag, og fikk storseilet
på rette siden igjen.
Ved midnatt skal en ny overflate-prøve tas. Rolf henter op vannet
med pøsen, jeg leser av termometret — men ikke før er øiet borte
fra styringen, så tar „Veslemøy" skjær igjen, storseilet jibber, og
denne gangen rykker skjøtet den ene blokken det løper gjennem, ut
av dekket; men skjøtet selv holt da, gudskelov. Igjen må vi runt
og gå over stag.
Hun er forbistret vrien å styre nu, vinnen er blit så akterlig,
at det bare er drag i storseilet, — og så har vi jo ikke noe
skonner-seil lenger.
Tirsdag 3. september 1912.
Samme kuling, og sjøen enda større. Det feier avsted mot Norge.
Vi må styre forsiktig for ikke å få jibb, vinnen er omtrent akterin,
og jibber storseilet nu som den ene blokken er gått, er det fare for
at noe brekker. —Vi gjør god fart i denne kulingen, men „Veslemøy"
hiver sig av og til styggelig.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
