Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
beltet. Makthaverne veit å utnytte at flertallet av befolkninga
nå er sa uvitende om primærnæringene, og særlig fisket. Det
framstilles som om folk nordpå er noen plagsomme
utgifts-poster som stadig maser på subsidier. Derfor kan
Fremskrittspartiet høste jubel blant de mest uvitende ved å snakke om
å selge Finnmark til høystbydende, eller å samle befolkninga
«der oppe» i noen få byer. (Det siste er jo aksepten langt inn
i DNA og Fløyre.)
Nord-Norge er fra naturens side svært rikt. Ved siden av
den veldige potensielle rikdommen som ligger i havet, er
landsdelen rik på mineraler og energiressurser. Når
Nord-Norge likevel er inne i den verste krisa i manns minne,
kommer det ikke av mangel på naturressuser. Det kommer
av en bestemt type økonomi og en bestemt type politikk. Pa
tradisjonelt kapitalistisk vis har fiskerikapitalen investert i
stadig dyrere og mer avansert utstyr for a hente opp fisken
stadig mer effektivt. For at dette utstyret skal forrentes, ma
det fiskes maksimalt. Havbunnen støvsuges, og det som er
økonomisk uinteressant kan dumpes dødt ut igjen.
Sannsynligvis er utstyret så dyrt ta det vil føre til konkurs sjøl om
all fisken i havet fiskes opp. Norske, spanske, britiske og
sovjetiske trålere har deltatt i rovfisket. Nå legger
Syse-regjeringa opp til at den havgående flåten skal få dra til Asia,
Afrika og Latin-Amerika for å gjenta suksessen der.
Brox peker på at det er umulig å investere seg ut av
problemene. Det hjelper ikke å skaffe stadig bedre redskap for
å «hente fisken lenger ute». Hvis gjenveksten og den
økologiske balansen ødelegges, er det lite hjelp i å investere mer.
Kystfiskeren ville nok, hvis han kunne, ta hele fiskestimen.
Når kystfisket representerer et mer økologisk forsvarlig
fiske, er det ikke av moralske eller ideologiske grunner, men
fordi det reduserer mulighetene for rovdrift. Dessuten veit
kystfiskeren at han ikke kan fiske utafor Afrika noen år, hvis
fisket slår feil, slik fabrikktrålerne gjør.
39
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
