Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
trampe ned, utnytte og ødelegge. Hvis ressursene hadde vært
private, så ville derimot noen beskytta dem som sin eiendom
og som den kloke bonden sørga for gjenvekst. Altså:
øko-krisene må løses gjennom mer privatisering, ikke mer plan.
Det finnes enkelte fakta som taler for en sånn måte å tenke
på. Enhver veit at rekkehushager er mer velstelte enn
fellesarealene rundt blokkene. I den tredje verden kjenner vi også
mange eksempler på at treplanting har slått feil når trærne
har vært statseiendom og bøndene ikke har fått noen
fordeler av dem, mens treplanting har fungert bra der bøndene
sjøl eier og kontrollerer trærne. F.eks. har Lloyd Timberlake
flere eksempler på såkalt samfunnsmessig stordrift som
nettopp har slått feil av slike grunner.134
Likevel er argumentet akkurat så absurd som det lyder. Det
forutsetter for det første at kapitalismen er stedbundet, noe
i det minste Economist burde vite at den ikke er. Det er
ingenting ved privateiendommen til en skog, en gruve eller
noen annen naturressurs som hindrer kapitalismen i å
tømme ressursene på kortest mulig tid, for så å trekke seg ut
og etterlate seg ei rykende branntomt. Historia er jo full av
slike eksempler. Svært mye av den hensynsløse rovhogsten i
verden drives utfra nettopp privat eiendom; et selskap kjøper
opp et område og kler det nakent på rekordtid. Her er det
motsetning til den bonden som er småprodusent og som
lever av jorda og veit at etterkommerne må leve av jorda. I
småbondens tilfelle kan privateiendommen godt fungere
miljøbevarende. Men når privateiendommen blir kapital,
stiller saka seg annerledes. Da er ikke kapitaleieren
nødvendigvis en bonde om ti år, men kanskje heller en
eiendoms-spekulant, en andelseier i et komandittselskap eller hva som
helst. I så fall betyr det ikke noe for han om jorda ikke kan
gi gjenvekst om tretti år. Kanske tvert om. En
parkeringsplass kan være en vel så effektiv måte å sikre seg grunnrente
på som korndyrking. Dersom han kjapt og greit kan reali-
169
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
