- Project Runeberg -  Det svake kjøn /
11

(1924) [MARC] [MARC] Author: Nini Roll Anker
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

11

at være blit gjort grusom uret. Hun bebreidet lægen,
diakonissen, gud, ja selv den døde bebreidet hun det
som var sked. «De har dræpt ham,» sa hun til
doktoren. «De kunde reddet ham, men De gjorde det ikke,
De kom for sent! Hvorfor har ingen sagt det til mig!»
ropte hun. «Det er nogen, som har villet ta ham ifra
mig! Hvorfor gik du ut i den kolde vinden, jeg sa,
du ikke skulde, men ingen vil høre paa mig ... Hvad
har jeg gjort, naar gud kan være saa styg imot mig!»

Veronica stod indenfor døren i soveværelset og hørte
paa moren. Men det gik flere dage før Elise spurte efter
barnet. Da søster Klara kom med hende, sat hun i
sengen — hun rakte armene ut og rørte fingrene
utaalmodig som kom de ikke fort nok. Og hun krystet Veronica
og holdt hende ind til sig som vilde hun ikke slippe
hende mer. «Du maa ikke gaa fra mig — du maa aldrig
gaa fra mig,» hvisket hun. «Nei, mama,» sa barnet.
«Bare du ikke var saa liten — du som er saa liten kan
ikke hjælpe mig.» «Jo,» sa den tolvaars piken, og den
spæde kroppen skalv av vilje.

De første ukene efter begravelsen kom det mange til
den unge enken; alle som hadde kjendt hende, om bare
løselig, hadde trang til at vise hende deltagelse; helt
fremmede skrev til hende og klokken i gangen ringte
ofte. Elise fortalte dem som kom det hun hadde kjendt
da de bragte hjem den syke; og da de bar ut den døde;
og da hun vaagnet hin morgen og ikke husket
Damene holdt hænderne hendes, og de tok hende ind tii
sig og graat med hende. Og hele tiden levde det en
forventning i hende — en halsstarrig venting paa at det
pinefulde skulde gaa pver, naar det sidste var sagt. . .

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 22:54:10 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/svakekjon/0023.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free