- Project Runeberg -  Det svake kjøn /
238

(1924) [MARC] [MARC] Author: Nini Roll Anker
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

238

Veien over volden var ikke mer traakket end at
stutt græs grodde i den; nogen skridt, og kirken laa der.
Men prestegaarden like ved var sommersdag gjemt i
en sky av løv.

Den vaarkvelden Veronica kom til det nye
hjemmet, gik hun denne veien uten Vargen. Ved
dampskibs-stoppestedet inde i fjorden var det skyss efter ham
—-en gammel bonde laa paa sit sidste og ønsket at bli
berettet, og Augustin gik ret i baaten som ventet.
Husmanden paa prestegaarden rodde hende og tøiet over.
Det var mildt, stille graavejr — himlen var høi og lys,
et blekt solskin lekte i det lette smaatafsete skylaget;
hun sat i bakskotten paa baaten, træt og litt ør efter den
lange reisen; hun syntes hun blev færget over i en
drøm. Nede i fjæren, der vandet fint og blidt speilte
bakken og nøstet, tok den gamle piken, Gunhilde, imot
hende og hjalp hende op over de sleipe stokkene. Da
hun spurte efter barnet, kom det noget lønsk og
muntert i øinene paa piken — Vanda var nok ikke her, men
hun var ikke langt vække heller.. . Veronica likte det
spæde, fintbyggede mennesket — ansigtet var smalt
og fregnet, øinene blaa og milde — det rødlige,
graa-sprængte haaret laa glat under et sort frynset
silketør-klæ; paa overlæben, som skalv litt, hadde hun en
blod-blemme stor som et blaabær. ..

De kom ind mellem de lutende gjærdene, hvor
kirkegaarden fulgte paa begge sider veien.

«I meine trollungen he gjøymt se i kjerkjen,» sa piken.

Veronica stanset. Synet av den lille låve kirken, som
med ett laa saa nær, lysmæt i murflatene og med det
nytjærede taarnet, fjetret hende — kunde et barn ha
gjemt sig der inde? Selv hadde |hun aldrig været alene

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 22:54:10 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/svakekjon/0250.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free