Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 9, 2 okt. 1932 - Halvard M. Lange: Utviklingslinjer i norsk Arbeiderpolitikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Utviklingslinjer i norsk arbeiderpolitikk 547
det vesentlig industri- og håndverksarbeiderne som hadde funnet veien
til arbeiderorganisasjonene. Skog- og landarbeiderne, fiskerne og
småbøndene sognet ennå i det store og hele til Venstre.
Imidlertid hadde en ny industrialiseringsbølge begynt å gjøre sig
gjeldende. Fra 1905 til 1910 var den anvendte kraftmängde i
industrien gått op fra 315,000 til 453,000 hestekrefter, og den steg til
827,000 i 1915. For förste gång fikk vi virkelig storindustrielle
an-legg i större antall. Arbeidskraften til disse nye anlegg og
industri-foretagender kom i stor utstrekning fra jordbruket. Det opstod
dermed et nytt lag av lønnsarbeidere, folk som var rykket løs fra sitt
tidligere bondemiljø’, og som dessuten i stor utstrekning ikke blev fast
bosittende industriarbeidere, men anleggsarbeidere som flyttet fra sted
til sted. En stor del av disse nye elementer blev organisert i
"Arbeids-mannsforbundet" som i årene 1905—15 vokste fra 5,000 til 18,000
medlemmer.
Det var i stor utstrekning disse nye lag som sluttet op om den
opposisjonsbevegelse som fra 1911 var begynt å gjøre sig gjeldende
både i fagbevegelsen og i partiet. Under innflytelse dels av fransk
syndikalisme og amerikanske I. W. W. tanker, dels av den tyske
venstreradikalisme omkring Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg,
forlangte den "nye retning" en radikal omtagning av
fagorganisasjonens organisasjonsformer og taktik efter syndikalistiske
retningslinjer, en konsekvent antimilitaristisk stortingspolitikk, og absolut
opgi-velse av ethvert samarbeide med borgerlige partier både i storting og
kommunestyrer.
Det var imidlertid først i krigsårene at disse nye synsmåter for
alvår trengte igjennem innen store deler av den organiserte
arbeider-klasse. Krigskonjunkturene stimulerte den industrielle utvikling.
An-tallet årsverk i industrien gikk op fra 119,000 i 1914 til 132,000 i
1920. Og det var først under krigen at hovedmassen av de nye
proletäriske lag kom med i organisasjonene. Arbeidsmannforbundets
medlemstall nådde 41,000 ved slutten av krigskonjunkturbølgen i 1920,
partiets medlemstall, som 1910—14 var gått frem fra 33,000 til 63,000,
fortsatte å stige til 94,000 i 1918. Landsorganisasjonen gikk i
krigsårene frem fra 67,500 til 107,000. Krigsårenes ekonomiske og
politiske forhold måtte uvegerlig virke sterkt radikaliserende netop på
disse nye medlemsmassene som ikke hadde noen organisasjonsmessig
eller teoretisk skolering. Fra 1915 av steg prisene meget raskere enn
l^nningene, så reallönnen falt tross den store efterspørsel efter
ar-beidskraft. Partiet, som på forhand var sterkt underrepresentert, gikk
ved valgene 1915 tilbake fra 23 til 19 stortingsmandater, tross en
økning i stemmetallet fra 140,000 til nesten 200,000, et tall som efter
forholdstallsprinsippet gav rett til 39 representanter. Under hele
krigen stod denne tallmessig svake stortingsgruppen överfor en
venstreregjering med absolut flertall bak sig. Som representant for
bondeinteressene førte regjeringen i de förste krigsår en utpreget
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
