Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 1ste del. Om sjelegranskning og sjeleliv. Prinsipper og grunstørrelser - 2net kap. Teorier om forholdet mellem sjel og legeme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
6
Annet kapitel.
Teorier om forholdet mellem sjel og legeme.
1. Et merkelig forsøk på å løse det dype spørsmål om
sjel og legeme foreligger i spiritualismen, læren om al*sjelen,
om verdensånden. Man kan tenke sig denne størrelse forskjel*
lig: som et eneste storvesen, en åndelig verdenssubstans; eller
som grener fra samme rotstokk, strømmer fra en felles kilde. —
Tanken har fulgt den veien fra gammelt. Hos inderne fant
læren en religiøs form i Vedantafilosofien: Brahma er atma,
den evige substans er noe åndelig noe, er sjel. Sjelen er grun*
toet i verden, den alene er isanhet til; alt er her satt inn på
ett. Samme forestilling lever enda innen hinduismen i våre dager.
I Hellas, der filosofien først blev underbygget mere kritisk,
er Platon den store målsmann for spiritualismen. Han tar nok
legemet for å være noe utenom det rent åndelige — og kan
forsåvidt gjelde for dualist; men det som efter hans opfatning
av virkeligheten alene har noe på sig er det åndelige, ideene
Stoffet, det legemlige, er bare slagger av åndens metal, et manko
i verdenshusholdet. Teorien har dradd sig mektig nedigjennem
historien og merkes helt til nyere tid. Av tilhengerne kan
særlig nevnes Berkeley og Leibniz i det 18de, Fichte, Schelling,
Herbart og Lotze i det 19de årh og på et vis Bergson i vår
tid. Men også i kretser der naturvidenskapen er kommet i høi?
mæle, har samme gruntanke tilhengere. Som en sådan kan
man nevne Ziehen, forfatter til Leitfaden der physiologischen
Psychologie: En kan ikke søke nogen annen virkelighet enn
den subjektive verden, summen av sjelelige oplevinger.
Ziehen står nær en retning, som er på lag en avlegger av
spiritualismen, bare at den havner i den synsmåten ut fra helt
nye forutsetninger: det er den såkalte empiriokriticisme; tilhen*
gere av den retning har ryddet sig vei gjennem alle de for*
dommer som grodde op på eldre tiders spekulative jordbunn.
Deres løsen var: ren erfaring. «Når ein røyner det, so veit han
det.» Alt det en vet må en ha erfaret eller avlede av erfaring.
Det andre faller utenom det en vet. Men det en ikke vet noe
om, hvad kan en si om sådant? Kalle det virkelighet kan man ikke.
Nei virkeligheten får være i det være den er, den får hvile
på kjensgjerningene i vårt indre liv, på inholdet i vårt medvit.
Den psykolog som av alle denne retnings menn har talt med
størst virkning til sin tid er Ernst Mach, forfatter til skriftet
Die Analyse der Empfindungen. I det 19de århundredes kamp
mot metafysiken står Mach blandt de fremste; altid minner han
strengt på at vitenskapen må gjøre sin gjerning styret av loven
om tankens økonomi: det er den sanhet, at tilværet opgjør sitt
budget efter regelen om det ringeste mål av nødvendig kraft.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
