Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 2nen del. De lavere trin i medvitet - 2net kap. Barnets sjel - b. Talen og dens utvikling
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
41
biologiske eksistens inn i det man kaller for åndens rike, med
verdier som strekker sig lengere enn til bare å bli mett, ha det
varmt og godt. — Det er imidlertid her noe en ikke skulde
overse: Med åndens verden menes fremforalt tankens. Men
tenke og tale er to ting som ikke trenger falle sammen. En
kan huske ordene uten å tenke noe med dem, og en kan ha
tanker som ikke er bundet til ord. Tenke kan en på to måter:
1) I sakbilleder og 2) på grunlag av ord. A tenke i sakbil«
leder er å la medvidet arbeide med rester av kjente intrykk,
med minnebilleder i skiftende form. Meget ofte har de form av
synsbilleder, men de kan også gå på rekker med toner og lyd,
på berøringer o. 1. — I det andre tilfelle arbeider sjelen på
annen måte. Ordene stikker frem i tanken, skyter mer eller
mindre levende op. Stundom glir de rent uforvarende over
lepen på en. En kommer til å snakke med sig selv. Det vil
si: En hadde, åndelig talt, selskap med noen ord. De sprengte
på, tok makten fra en, og utbruddet kom.
Ser en imidlertid ved hvert individ til historien om, hvor«
ledes det fikk makt over talen, så vil man måtte slå fast, at ord og
tanker er to relativt selvstendige systemer. Tankene er ens egne
i ett og alt, men ordene deler man med andre; de er et emne
innen den sociale psykologi, og går som sådan inn under en
dobbelt synsvinkel. På den ene siden står en mengde med
hørte ord, slikt som øret har fornummet og hukommelsen senere
holder fast; på den andre siden taleforrådet, de ord en selv
har å fare med til talebruk. Det er to flokker, som ikke faller
sammen. Det vet hver den som har med fremmed mål å gjøre
Det er skil på det en kan høre eller lese og det en er god for å få
frem selv i talen. Hos barnet syner denne ujevnhet i ferdigheten
sig allstøtt. Det forstår mer enn det kan si frem; det lider ordnød.
Enda flere skjær må det streve med å komme over. Al
talen hos mennesket er båret av tanker; en mener noe. Men
med meningen kan det jo være så ymse. En kan plapre noe
frem uten å vite rett hvad en sier. En talesnobb lapser sig
til med høittravende ord; men også med jevne ord i daglig«
talen er det så, at de kan bære ulike bud til de forskjellige
individer de når frem til. Barnet har det av den grunn som
her er nevnt ikke altfor lett. Rundt kring det taler men«
nesker. Det summer med lyd for barneøret. Ikke alle disse
lyd får det selv over sin tunge. Annet kan det nok si, men
skjønner ikke hvad ordene mener. Det ene med det andre gir
barnet noe å arbeide på. Den hele tid har forstanden det travelt.
Barnet driver på med å gisse, forener tanker med lyd det har
hørt, og legger så selv ivei i sin tid. Det øver tungen på or«
dene, og smelter to ting sammen: tankefylte ord som det har
hørt, og tungefølte ord som det taler. På den måten lærer in«
dividet den merkeligste kunst som det menneskelige snille har
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
