Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 2nen del. De lavere trin i medvitet - 2net kap. Barnets sjel - b. Talen og dens utvikling
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
42
skapt. En kunst som byr det interessanteste stoff med den
ringeste grad av møie, kunsten å la tungen si frem de tanker
som fødes i ens hjerne.
Hvor er utgangspunktet å søke for erhvervet av denne kunst?
Naturen gir svaret. Det hviler i legemet. Fra alle legemshold
går det ut bud til sjelen. Hos barnet noen særegne fornem*
meiser, følelser av plage og lyst, pine og glede. Det er imid*
lertid bare den ene siden av saken. Utviklingshistorien for
mennesket bunner ikke i den rene passivitet. Dets drift til å
være aktiv fører stadig nye lærdommer til det. I førstetiden
ligger det jo uhjelpelig der uten å ha noe videre å ta sig fore.
Men det eier dog et slags lekekamerater, i sine egne lemmer,
hendene, armene, føttene. Efterhvert kommer det til å opfatte
disse rørlige deler av sin egen kropp som redskaper for det det
vil, som midler til å få gjort det det lyster. Slik blir grun*
volden lagt til et centralt begrep for den videre utvikling: be*
grepet jeg. Og ikke før er det begrep tilstede, så virker det
som en sterk regulator. Det styrer barnet i dets tanker og i
dets tale. Ut fra dette centrum utgår den sjelelige virksomhet,
som bunfeller sig som tanke og som avspeiler sig i strevet med
å tale. Hvad samler barnets interesse sig om? Ikke om det
som hender rent objektivt sett. Nei, om de foreteelser som
har noe å si for det selv. I denne kjensgjerning skjuler sig et
stykke livsfilosofi. Hvorledes blir mennesket klok på verden?
Gjennem å akte på den glede eller harm, den lyst eller pine
som det har av den. Dette kan merkes også i den individuelle
sprogutvikling. Et tegn som tyder på no slikt er dette: Barnet
har enda ikke fylt annet leveår, så rår det over begrepene ja
og nei. Men hvad mener disse ord? Barn bruker dem ikke
for rett og slett å slå noe fast, for å «konstatere kjensgjernin*
ger», altid bare som symbol for viljen. Nei har formonen.
Ja kan komme frem i talen først optil et halvt år senere enn
nei. I nei skjuler sig også mere av vilje. Med et nei reiser
mennesket sig i selvhevding. Og dette ord er i barnets munn
helt og holdent et viljesuttrykk. Barnet er levende interesseret
i hvad det vil gjøre eller finne sig i. Om noe er så eller ikke
er så, syter det mindre om.
De voksne er på vei til å komme bort i en skog av fakta som
de har rundt om sig. Efter at vi har merket disse fakta blir de
tilbake i tanken, ferdig til å stå frem på givet vink, vi bær
vitnemål om dem. Barn enser dem mang en gang slettes ikke,
og de er dårlige vitner; de svarer mest efter eget hode, er heltop
subjektive. Er retten lite nøid med dem, så liker de sig heller
ikke større selv som vitner. De vet så inderlig vel at de ånde*
lig talt ikke har stort å fare med. Så får hjelpen komme fra
andre, og barn tyr til disse andre. De spør. Spørrelysten deres
viser ikke bare til det våknende begjær efter hjelp for tanken,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
