Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 3dje del. Den psykofysiske grunplan. De legemlige organer for sjelevirksomheten - 3dje tillegg. Nervene, deres bygning og funksjon - c. De perifere organer - d. Centralorganene - 1) De subkortikale centrer - 2) Storhjerne og lillehjerne
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
49
stoffomsetning, og processen er ledsaget av elektriske foreganger («aksjons»
strømmer»). Man vil ha å tenke på en art elektrokjemisk virkning, en bølge
med kjemiske omsetninger på vandring gjennem nerveledningen. Nogen full
stans i bevegelsen skjer aldri. Nevronen er i alle sine deler støtt i arbeide.
Derfor holdes musklene hos det levende menneske uavbrutt i en viss spen»
ning, den såkalte muskeltonus. Det som føres utenfra innetter ved sansepå»
virkning er ikke bare en fysikalsk energi fra legemsverdenen; det blir op»
stablet energi i nervene, dels gjennem tilført næring, dels gjennem surstoff
som blir optatt med det at en drar ånde. Denne nye energi blir utløst i
nerven når nerven arbeider. På tusenfoldig måte varierer nervene sine svar
på pirringene. Støtt blir nye spenkrefter løst ut. Det er med sjelen som med
legemet. Den lever, og liv er først og fremst å være virksom, å utfolde energi.
d) Den tredje del av nerveapparatet er representert av centralorganene.
I hovedsaken rygmarg, den forlengete marg, lillehjerne og storhjerne. Til
grunn for skildringen er det best å bruke en indeling efter de funksjoner
disse organer overtar. Da får vi 1) de såkalte subkortikale centrer; det er
centrer under cortex, under hjernebarken, og 2) stor» og lillehjernen.
1. De subkortikale centrer1 er et slags midtlag, en centralstreng; den tar
fatt nederst i kroppen som en margsøile. De viktigste av disse subkortikale
centrer er rygmargen og den forlengete marg; dessuten nogen gangliecelle»
masser, deri de fra de nedenforliggende ganglieceller kommende ledninger
på veien til hjernebarken må kobles om; en fremtredende rolle spiller her
firehaugen og thalamus, i den såkalte mellemhjerne. Det disse systemer med
celler har å gjøre er mest dette: De forbinder de ytre deler av organismen
med hjernebarken. Dessuten fortjener den flokk med celler og nervetråder
omtale, som forener de enkelte deler av nervemassene med hverandre. De
såkalte kommissurceller sender ut nervetråder som forener forskjellige nerve»
grupper, f. eks. de to samsvarende parter av centralnervesystemet, med hin»
annen. De kommissurtråder som forbinder de 2 halvdeler av hjernen med
hinannen er samlet i «bjelken». Sådanne forbindelsesbaner samler sig i ryg»
margen i 6 søiler av hvite strenger som omslutter den grå substans. Led»
ningstråden sender overalt ut bistrenger, kollateraler som de kalles.
De subkortikale centrer har efternevnte opgave: For det første står de
i forbindelse med alle nervetrådene fra ute i legemet, fra der som påvirk»
ningen fra omverdenen skjer. Videre tar de mot ledninger fra knipper av
nerver ovenfra, fra hjernebarken. Især er en hovedledning viktig: et drag
med nerver fra issen i storhjernen, den såkalte pyramidebane. Den trekker
sig langs hele rygmargen til de motoriske celler i den fremste luten av ryg»
margen, forhornet som den kalles. For sjelslivet vil dette si, at bevegelser
blir styret av tanken, medvitet arbeider med. Dette viser over til neste punkt
i skildringen av de nervøse centralorganer.
2. Storhjerne og lillehjerne. Storhjernen brer sig i store masser omkring
hjernestammen. Den faller i to deler som er omtrent halvkuleformet, ven»
stre og høire hemisfære, forenet med hinannen ved særskilte ledninger. Det
som interesserer psykologien mest, er barken, det øverste laget; det kan i
storhjernen være 3—6 mm. tykt. Det er mange folder og vindinger på
den, såkalte gyri. De gir nervemassene en stor overflate. Man regner med
at her finnes milliarder med nerveceller. Med støtte i disse furer orienterer
man sig over de enkelte parter av organet. Blandt furene kan nevnes: den
såkalte sylviske fure. Den drar sig i hjernen fremmefra og bakover. Bakerst
går den noe opover. I bunnen på den ligger en indre vinding, insula, øen,
som har hvilende over sig en masse, operculum. Ut fra denne storfure kan
en dele hjerneoverflaten i 4 luter, avgrenset ved to hovedfurer, en ovenfra
nedad til operculum, den Rolandske fure eller centralfuren, og lengre bak
okcipitalfuren. Fremom centralfuren ligger pannelappen; delen derfra og
1 Denne betegnelse er her tatt i den almindelige betydning av alle mas»
ser av ganglieceller som ligger lavere nede enn cortex
4 — Aall: Psykologi.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
