Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 3dje del. Den psykofysiske grunplan. De legemlige organer for sjelevirksomheten - 2net kap. Hjernen som organ for livet og medvitet - 4de tillegg Evnenes lokalisering i hjernen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
59
stadig blir trukket mere og mere tydelig op, så forbyr visse
kjensgjerninger oss på den annen side å regne med en altfor
strengt gjennemført fordeling av rollene for nervecentrene1. Det
viser sig, at skade på ett sted i hjernen i somme tilfeller kan
bøtes på ved at den omspurte funksjon blir overtatt på annet
hold. Og undersøker man sådanne intellektuelle virksomheter
som lesning, skrivning o. 1., så viser de sig ikke uløselig bundet
til bare et enkelt hjerneparti. Da står saken klarere ved det
hjernearbeid som motsvarer sansebilledene i sjelen og systemet
av bevegelser. En har bare å merke sig for å få et fullstendig
inntrykk av hjernemekanismen, at sansning og bevegelse i så stor
mon er tilsatt med elementer av tanker. Associasjonspartiene i hjer*
nen vil derfor som regel hos det nogendels modnete menneske
komme med i spillet: Det dreier sig her om et dobbelt sett
med virksomheter, tilskyndende faktorer skifter med hemmende.
De fyller sinnet med tanker, i den stund en fornemmer eller
gjør noe, de kuer eller døiver de misledende drifter. Først på
den måten kommer det frem som menes med personlig liv.
Menneskeånden synes fysiologisk så å si å være forankret ved
disse associasjonsfelter. Det som tilsist har mest å si for men*
nesket kommer ikke direkte fra sanseorganene eller fra hjernepar*
tiene kring hovedfurene, men fra partiene i pannen, ved tinnin*
gen og issen.
Fjerde tillegg. Evnenes lokalisering i hjernen.
Et gammelt problem er det, hvorledes sjel og legeme møtes. Og da
møtestedet mellem det usynlige og det synlige må søkes i det synlige, så
kom spørsmålet til å få den form: Hvor i legemet sitter sjelen?
Efterhånden skjønte man så meget, at en måtte holde sig til hodet hos
mennesket; det visste allerede den greske læge Alkmæon fra 6te årh. før
Kristus. I det 17de årh. efter Kr. kom Descartes med en lære som blev
rådende i lang tid. Han pekte på et enkelt sted i hodet, og mente der lå
nøklen. Stedet er den ene av de to kjertler som ikke er dobbelt tilstede i
hjernen, nemlig epifysen, konglekjertlen som har sitt leie enslig under de
store subkortikale masser. Der altså skulde setet for sjelen være. Men sje*
len er det ikke så greit å fange inn, og nye forklaringer prøvde man fra en
annen kant. For nu op mot 100 år siden voldte en tysker Fr. J. Gall †
1828 — ikke ringe opstyr med sin teori. Han stykket sjelen op i 40 luter.
Hver del skulde stå for egne sjelelige egenskaper og virkemåter. Vi finner
hos ham allerede det trekk at taleevnen hos mennesket blir specielt lokali*
sert. Men hans hjernekart var tegnet op efter en plan, kjennemerket ved
den da rådende teori om de skilte sjelskrefter; på den måten kom frem de
1 Von Monakow viser til noen kjensgjerninger, som enda gjør det usik*
kert, at strukturforholdene i pannehjernen skulde være en avgjørende indi*
kator for intelligensen hos vedkommende dyr. Hans vesentlige invending
går imidlertid ut på at det hele spørsmål blir formuleret uriktig. De psyko*
logiske begreper som her kommer på tale, forstand, etiske karakteregenska*
per o. 1. er ting som vanskelig lar sig omsette i fysiologiens eller anato*
miens sprog, se v. M. Die Lokalisation s. 879 fg. 883 ff.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
