Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 6te kap. De kinestetiske fornemmelser, spennings- og likevektssansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
99
å merke stilling og bevegelse hos lemmene, motstand og tyngde.
Eksperimenter fra nyere tid har lagt lys over saken. Man kan
f. eks. holde sine øine lukket. Likevel har man et nokså tyde*
lig intrykk av hvor kjapt man har rørt et lemm, og hvad stil*
ling man har tatt med hånden eller armen. En prøve som op*
lyser forholdet er den å holde den ene armen i en bestemt
stilling, så lukke øinene og forsøke om man kan få den andre
op i samme høide. Det er merkelig så godt det kan lykkes.
Og noe annet til å hjelpe sig enn den kinestetiske sans i
leddene har man jo da ikke.
Mest for saken er kommet ut av studier over fornemmelsen
av tyngde. Det er blit gjort en hel del forsøk med vekter man
har løftet. Allerede Weber og Fechner drev med det slags
eksperimenter. Så kom noen forsøk som er blit meget kjent,
av Müller og Schumann. To objektivt ulike tunge vekter, med
lignende utseende, blev løftet i rykk. Eksperimentatoren oplevde
da ulike bevegefornemmelser. Han hadde tatt i med samme
motoriske kraft, og resultatet blev, at den ene vektkasse fløi
fortere i høiden. En slik erfaring blir riktig tydet slik at den
ene er lettere enn den andre. Vi har med ytterst sammensatte
intrykk å gjøre. Det lærer man tilgagns av disse undersøkelser.
Den kinestetiske sans er i den her omtalte form som tidest
ikke virksom for sig alene. Sammen med den arbeider syn,
berøring, hudfornemmelse og muskelfornemmelse.
Det som er blitt skildret hittil er stillings* og spennings*
fornemmelser, og dessuten kinestetiske i den trangere mening
dette ord har. I nær sammenhæng med dem står noen fornem*
meiser i hodet av jamvekten og av bevegelser man gjør. Or*
ganet for denne art fornemmelse kaller man det statiske organ
eller orienteringsorganet. Det sitter dypt inne i det indre øre,
i den såkalte forgård (vestibulum). Man taler derfor også om
en vestibularsans. Alt lenge har den været studert, men studert
som organ for hørselen. Det har voldt at sansen er blitt mis*
kjent. Man har ment, at alle de indre organer i labyrinten
hadde noe å gjøre med fornemmelse av toner, lyd og støi. I
den såkalte ørelabyrint har organet sin plass. Her finner vi
for det første hørestenene, otolitene, små kalklegemer som lig*
ger i noen hudsekker der i labyrinten, sacculus og utriculus,
som er fyllt med væske (endolymfe). Det annet sanseorgan
munner ut i en av disse sekker, i utriculus. Det er de såkalte
bueganger, tre bøiete rør. De to står lodret skjærende hin*
annen i rett vinkel, det 3dje ligger vannrett. Hvert rør i dette
buegangsapparat er utvidet til en ampulle — der som røret
møter utriculus. I disse ampuller ender vestibulargrenen av
8de hodenerve. Nerveéndingene inne i hudsekken har man tatt
sammen med noen epitelceller på samme sted under et samlet
navn: Crista acustica. Her ender alle deler i lange bøielige
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
