Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 7de kap. Synet - c. Tallet og ordningen på farver
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
107
farve brukt om andre intrykk, om de såkalte brogete eller kro*
matiske farver. Av disse har man 7 hovedformer: rødt, orange,
gult, grønt, blått, fiolett og dessuten purpur. Sammen med
hvitt og sort gir det altså 9 hovedtyper med farvefornemmelser.
Men noen uttømmende skildring er ikke gitt med disse 9.
Mennesket kan skille et utal med kromatiske farvetoner fra hver*
andre, flere titusen av dem.
Kan man ordne dem på noen måte i forhold til hverandre?
Og hvis så, hvorledes da?
En ordning av farvekvalitetene byr naturen selv, nemlig i
solspektret. Det hvite lys fra solen er kommet frem ved at
alle mulige stråler blandes. Blir nu dette lys brutt f. eks. av
et glasprisme, så blir lysmassen kløvd op og deler sig i belter
med farvete stråler som man kan fange op på en skjerm. Her
ordner de sig sammen til et farvebånd, spektret som det kalles.
I spektret svarer de enkelte deler til de ulike bølgelengder for
lyset. Det rår et omvendt forhold mellem lengde og brytelig*
het for bølgen, de to begreper er som det heter resiproke. Sva*
keste brytning og største bølgelengde går hånd i hånd, og største
brytning motsvarer minste bølgelengde. Den svakeste brytning,
største bølgelengde har rødt lys, lengden beregnes her til om*
trent 780 141. (milliontedels millimeter), svingetallet til ca. 400
billioner i sekundet Korteste bølgelengde er ca. 390 uju, med
et svingetall av ca. 800 billioner i tidsenheten. Den fornemmelse
som svarer til det er fiolett. Imellem disse grenser, mellem rødt
og fiolett, faller det spektrum vi ser. De andre farvetoner føl*
ger efter hverandre i raden, det er sjatteringer av lys som synes
i leten likesom å gå over i hverandre. Man skiller blandt de
forskjellige kvaliteter mellem disse hovedfarver i rekken fra rødt
til fiolett: orange, gult, grønt, blått, fiolett. De ordner sig slik
efter en regel, bestemt ved deres brytningsgrad. Det er imidler*
tid enda noe å legge til.
Noe som skulde være ens for alle farver, noe telles merke
gis det ikke, slik som ved tryksansen f. eks., hver trykkople*
ving ligner den ene på den andre og bare graden skiller dem
alle. Heller ikke har man nogen klar polaritet. Ingen slik to*
foldighet i fornemmelsen, som ved de nøitrale farver, der man
kan ordne hver grånyance i forhold til to ytterpunkter: sort og
hvitt. Billedet en ben linje lar sig derfor ikke bruke her. Hver
ny farve er en helt selvstendig særegen kvalitet. Grønt fornemmes
som noe helt annet enn blått, rødt som annet enn gult. Like*
vel er ikke hver ordning av farvekvalitetene saklig like meget
verdt, dersom man går frem efter likhetsprinsippet. Mellem
farvene, slik de står sammen, rår et visst inbyrdes slektskap, et
slektskap mellem bestemte av dem. Og dette slektskap syner
sig nettop ved den naturlige spektrale ordning av farvene. Lar
man øiet løpe gjennem det spektrale farvebelte, så oplever man
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
