Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 7de kap. Synet - g. Teorien om farvesansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
122.
under navn av adaptasjon forklarer Helmholtz som virkning
av at øiet blir trett. Intrykket blir svakere eller forsvinner helt,
man merker tilsist ikke farver, ser bare grått. — En meget
original forklaring har Helmholtz på kontrasten. Den er, sier
han, ikke noen fornemmelse, ingen sansekjensgjerning. Det
som ligger til grunn er en tendens hos oss i vår måte å dømme
om intrykkene på. Han tar for sig simultankontrasten. Hvad
ligger her under? Jo det hele er en misledet dom hos oss om
det vi ser. Argumentasjonen hos Helmholtz er denne: To flater
bredved hinannen frister til sammenligning, især når det ikke
er tilstede noen konturer som skiller dem. Mens vi ser på de
motsatte billeder, er vi helt uten noen sikker målestokk for å
taksere denne motsetning efter dens objektive verd. Forskjeller
som sees tydelig virker større enn forskjeller som ikke er tydelig
eller som man bare husker. Står en middels høi mann ved
siden av en som er meget høi, så ser han liten ut; ved siden
av en liten blir han stor. Har vi nu f. eks. et stort grønt felt
og ved siden en liten grå strimmel, så overtakserer vi motset*
ningen i vår dom, og det som i virkeligheten lyser grått, kaller
vi rødt, fordi rødt er ramme kontrastfarven til grønt.
Til ytterligere støtte av denne farveteori kan vises til noe
eget ved vår opfatning av hvitt, en kjensgjerning som er blitt
særskilt påaktet i nyere tid ved det man har iakttatt om de så*
kalte overflatefarver. Ingen farve blir i den grad usikkert
karakteriseret som den hvite eller grå. Dersom man f. eks. ser
for sig et mjøll i midnatsohlys, så lyser det med rødlig skin
Men, sier vi med oss selv, vi vet at farven er hvit. Vi regner
intrykket av rødt her for et synsbedrag, og gir belysningen
skyld for det. Hvitt*intrykket er idethele psykologisk ustøtt
av sig. Vi vimrer og er ferdig til noe, overfor det som i virke*
ligheten virker hvitt eller grått. Vi lar det hvite ta farve efter*
som tilfellet er til, og vi bruker om det navnet på en større
motsetning til nabofarven enn vi skulde bruke; vi nøier oss
ikke med å nevne den motsetning som uttrykkes med ordet
hvitt eller grått.
Trefarvelæren hos Helmholtz bær i flere stykker merke efter
sitt historiske ophav. Den forklaring han gir på farveblandingen,
er efter sitt grunlag fysikalsk, men å ta utgangspunkt i fysikken
er her et misgrep; tor kjernen i problemet er noe psykologisk.
Med det fysikalske er vi ikke kommet langt på vei i spørs*
mål som vedrører vårt medvit. Prøvd psykologisk brister teorien
i flere punkter. Adaptasjonen er ikke en virkning av trethet.
Det har eksperimenter godtgjort. Øiet er like varnem for farver,
hvor lenge enn intrykket dryger. Organet for farvesansningen
trenger ikke noen hvilepause; det skal bare somme vederlags*
vilkår til. — Helt mislykket er forklaringen på kontrastfore*
teelsene. Kontrasten skal grunne sig på et mistak i vår dom.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
