Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 8de kap. Hørselen - 8de tillegg. Ørets bygning og dets funksjoner - 1. Hvad der høres - 2. Analyse av tonen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
130.
følelsene hos tilhøreren. Når man frisker op minnet om et
menneske, vil tonelaget i røsten hans være noe av det som står
fremmest. Stundom kan den suggestive makt i røsten nå uante
virkninger \
Et problem for den fysiologiske akustik er det, hvad det
skyldes at vokalklangen er så forskjellig fra klangen i musikin*
strumenter. Man kan synge en vokal i meget forskjellige tone*
lag. Den lyder dog altid ens, det er samme vokal en hører.
Hvad kommer det av? Og omvendt hvad er forklaringen
på at to ulike vokaler lyder så forskjellig, enda de blir sunget
med samme gruntone?2. Et annet spørsmål som er blitt flittig
drøftet i nyere tid, er det om tonelaget for konsonantene, og
om hvor det strøk i toneriket ligger som avgjør, at talen blir
tydelig forstått. Den menneskelige talestemme beveger sig ikke
over noen større tonestrekning. Grensene ligger for menn ved
store A og e, for kvinner og barn ved lille a og enstreket e.
2. Analyse av tonen. Tonen kan være ulik i 1) høiden,
2) styrken 3) klangfarven.
a. Den ulike høide gir det psykologiske utgangspunkt for
intrykket; de to andre egenheter: styrken og klangfarven er til*
legskjennemerker til det første; tonehøiden kalles for tonens
kvalitet i særskilt mening. Det blir f. eks. på et klaver slått
an det store C. Den tone som lyder kaller vi uten å tvile, dyp.
På andre, mål heter den tung, på gresk bary, som går igjen i
ordet baryton om dyp røst. Det 4 strekete c derimot enes alle
om å kalle for en høi tone, i somme sprog kalles samme lyd
spiss, kvass, på gresk oksy (derav ordet oksytonon). Det står
altså på den ene .siden ord som dyp, tung eller bred, på den
andre siden ord som høi, skarp, kvass, tynn. Det må for dem
som hører lyden være noe i intrykket som samsvarer på denne
måte. Hvad skulde det stikke i? Tanken kunde her gå på
forskjellig. En kunde dra sig til minne sine erfaringer fra tyng*
deloven, med de intrykk som vekkes fra det hold. Et tungt
legeme faller nedover, «mot dypet»; og når det skjer, opfatter
øret en «dyp» tone. Mens omvendt tynne, spisse legemer kan
reise tilværs, suse op i luften og kalle frem hin hvislende, granne
1 Et blygt menneske unser sig særlig for å optre talende. Det er psyko*
logisk interessant, at det for mange står slik skrekk av forestillingen om å
skulle høre sin egen røst i en forsamling.
2 Stumpf viser her til de såkalte «formanter». Hver vokal har et for
den karakteristisk parti av toneskalaen, en såkalt formantregion. Toner som
faller innenfor denne region lyder med særskilt styrke; disse toneelementer,
såkalte deltoner i vokalklangen, er ikke avhengig av tonehøiden for grun*
tonen til den vokal som lyder. Slike formanter blir laget i munhulen, og
opstår ved stemmebåndsarbeidet; hvad for toner det kommer frem er i det
specielle tilfelle avhengig av formen på munhulen som tonen går ut fra.
Det problem som det her røres ved, hører hjemme i det tonepsykologiske
avsnitt om klangfarven.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
