Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 8de kap. Hørselen - 8de tillegg. Ørets bygning og dets funksjoner - 1. Hvad der høres
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
129.
lyden skifter uregelmessig og med stor fart. Klemmer man
med engang ned en masse klavertoner, så ligner det man hører
ikke lenger på toner, men opfattes som støi. Støi blir på den
måten psykologisk fornemmelser, ved toner som ikke kommer
frem med tilstrekkelig tal av perioder, eller som byr på en lyd«
masse med akustiske enheter, som er meget lite skilt med hen«
syn til svingetallet eller til tiden da de toner frem.
I hørselens psykologi hefter interessen særlig ved tonene.
Satt i system gir de det vi kaller musik; det er enten instru«
mentalmusik eller musik som har sangens form, vokalmusik.
Somme naturfolk, således weddaene på Ceylon, kjenner bare
den sistnevnte av disse former. Deres toneverden er da ytterst
fattig. Vokalmusiken har kulturmennesket utviklet til en sær«
egen kunst, og hvad sangeren eier av intelligens, av hjerte og
dannelse finner vei inn til den kunst han former tonebilledet
ut med- Vokalmusiken har derfor også altid hatt noe særskilt
dårende og lokkende ved sig. Neppe her noen form for samkvem
mellem sjel og sjel større umiddelbar makt over opmerksom«
heten \ Men omfram sangen har vi talen \ Røsten hos hvert
menneske har sin egen musik. Den blir båret av de tonefulle
elementer, av vokalene i talesproget3 og virker ytterst ulikt på
1 I Shakespeares Vintereventyr sier Autolykos om virkningen av en
sang: Den trakk den øvrige flokk således til mig, at alle deres sanser blev
sittende i deres ører.
2 Det er flere hypoteser om, hvorledes musiken, specielt sangmusiken
som en regelbundet anordning av toner skulde være opstått. Man vil for
det første med Stumpf ha å fastslå, at musiken efter sitt vesen som kunst
har sitt material i faste toneskridt som kan bli overført, transponeret, til ulike
høidelag, uten dermed å tape sin karakter for opfatningen. Av det følger
for det første, at begrepet bare uegentlig kan anvendes på dyrene; de rår
ikke over transponerbare intervaller, da det forutsetter en abstraksjonsevne
de ikke eier. Det dreier sig altså ved musiken om noe særeget for menne»
sket; av forsøkene på en genetisk forklaring må de avvises, som søker roten
i, at menneskene har efterlignet fuglekvidder, eller videre i det som er blitt kalt
sprogsangen, d. e. slike faktorer som akcent og tonefall i talen; heller ikke
sammenhengen mellem sangen og rytmisk ordnete bevegelser, som ved legem»
lig arbeid, eller ved krigs» og jakt danserhos primitive folk, fører til løsning
av hovedproblemet. Stumpf finner i sitt skrift, Die Anfänge der Musik, at
trangen til å gi akustiske tegn kan ha været med i spillet (teorien om sig»
nalgiving); den menneskelige stemme blir da forutsatt som toneverktøi for
tilfellet. Det synes imidlertid, som om det mest centrale årsaksmoment her
som så ofte ellers må søkes på følelseslivets område, musiken har vel funnet
sine uttryksmidler, idet mennesket har været ledet av sine sinsstemninger. Det
skal minnes, at de specielle affekttilstander har sitt eget toneregister. Stumpf
streifer igrunnen selv denne hypotese når han (1. c. s. 29) sier, at øgså det
at man påkalte guder eller demoniske troldomsmakter i luft og vann har
været med på å skape nye former for stemmeføringen.
8 Erfaringer fra bruken av telefonen gjør det klart, hvor svakt saken
står for konsonantene. Mens en bare sjelden mishører sig ved vokalene, skjer
det støtt forvekslinger med slike konsonanter som står hverandre nær, eksem»
pelvis med hver av konsonantene i efternevnte lydgrupper: p. t.k; b. d. g;
m. n. g.; v. s. f.
9 — Aall: Psykologi.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
