Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 9de kap. Romsansen - 1. Rom og tid som sanseerfaringer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
143.
andre slakket og i hvile. Det er muskler som bestemmer stil*
lingen for øieeplet i hodet, når einene står paralelt, og når de
røres inn til hinannen (konvergerer). Fremforalt må en beve*
geise fremheves: Hode og øine beveger en støtt slik, at lyset fra
gjenstanden kan nå det sted i nethinnen, der en ser skarpest,
skarpsynsstedet i centralgropen.
I psykologien har denne teori om de tilkommende beveg*
ningsintrykk spillet en stor rolle. Erfaringer fra hudens berø*
ringssans og fra den kinestetiske sans har tvilløst i individets
liv gjort meget av det arbeid som skal til for å opnå en sikker
målestokk. Små barn har enda ikke noe ordentlig romskjøn.
Men de strever med å få det. Og hvad gjør de? Strekker
hånden ut, eller lar tingen stryke hen over huden, eller flyr
bort til tingen. Bevegelser, berøringer eller overslag på grun*
lag av sådanne bevegelser og berøringer er høist viktige fak*
torer; med støtte i dem bygger individet op sin romverden;
de hjelper mennesket til, mere fullstendig å orientere sig i de
objektive romforhold. Dette er både sikkert og sant. Det urik*
tige er bare å ville likefrem avlede romsansen av disse faktorer,
å mene at først de gir mennesket en forestilling om rom.
Især vil feilsynet i å nekte at det gis en selvstendig elemen*
tær romsans bli åpenbar, undersøker man forholdet for synets
vedkommende. Det optiske rom, påstår empiristene, er noe
senere tilkommet. Man har fornemmelser av farve og tar disse
fornemmelser sammen til en utstrakt billede, tar sammen farve*
punkter så de tøies ut til en strekning. Men hvad farvepunkter?
Hvor vil man hen med dem? De har jo ikke ved sig noe
romlig, disse såkalte farvepunkter, og hvis de har det, så er
det nettop fordi vi, omfram farven også særskilt opfatter rom.
Den specielle romopfatning har en altså smuglet inn i premis*
sene. Det er da ikke underlig at den kommer frem også i kon*
klusjonen. Empiristene lærer: Hele romkarakteren skal først
komme til attpå Den er et annenhånds intrykk som slutter sig
til farveintrykket hos synet. Men her må man spørre: Hvor
kommer den magisk virkende faktor fra, som empiristene fører
inn i det psykologiske regnestykke? Hvad er det for kraft i
sjelen, som får øiet til å forene rent matematiske, abstrakte
punkter, så de blir til geometrisk målelige størrelser? Punkter
uten utstrekning blir ikke av sig selv til en flate med utstrek*
ning.
Den empiristiske forklaring ender i det meningsløse. Der*
med drives vi over i den motsatte teori, den såkalte nativistiske.
Opfatningen av rom er en paralell til al annen sanseopleving,
og har sin grunn i bestemte objektive irritasjoner, romirrita*
sjoner.
En psykologisk analyse stiler ikke mot noe metafysisk mål,
men det kan hende den legger lys over et problem av matafysisk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
