Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 9de kap. Romsansen - 4. Synet som romsans - 10de tillegg. Anatomisk fremstilling av synsapparatet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
150.
proces er av, som lager et optisk billede ut av stråler som faller inn i øiet
fra omverdenen, så kan man vise til den analogi som foreligger i et foto*
grafisk kammer. Lyset må slippe frem, og lysstrålene må brytes. For begge
deler rår særskilte regler.
Tilgangen av lys må ikke være ubegrenset. På et fotografiapparat bruker
man en blende mellem linsene og objektivet. På den måten kan man regu*
lere de lyspunkter som tegner op et omvendt reelt billede på fotografi*
platen. For liten blendeåpning gir for svake billedpunkter, for stor blende*
åpning gir spredningskretser omkring billedpunktene og volder dermed uklare
billedformer. I øiet blir den tilsvarende rolle overtatt av pupillen som kan
vide sig ut og slippe meget lys inn, eller som kan bli smal og trang, stenge
overflødig lys ute, gjøre lyskeglene ut mot nethinnen spissere og dermed
billedet skarpere.
Et neste hovedpunkt innen avbildningstekniken vedrører den brytning
av strålene, som kreves i det særskilte tilfelle. Graden av brytning og pla*
cering av brenplanet må samsvare. Ved øiet blir det spørsmål om å tilpasse
synsorganet til de objektive frastander for tingene, øiets akkotnodasjon som
dette kalles. Når man fotograferer, søker man å opnå tilpasningen ved å
skyve rammen med den lysfølsomme plate den rette veien frem eller til*
bake, så platens avstand fra linsesystemet faller sammen med brenflaten for
de brutte lysstråler. I øiet, som har en konstant lengdeakse, skjer tilpas*
ningen efter en ånnen metode. Linsen skifter sin grad av utbuktning og
gir dermed varierte brytningsforhold. Når øiet hviler, presser den indre fylling,
glaslegemet, på linsen og gjør den relativt flat. Øiet er da instillet på å la langt
bortliggende gjenstander avbildes på nethinnen, idet strålene fra dem faller
paralelt inn. Men gir hjernen ordre til å feste blikket på noget som ligger
nærmere til for en, så snører ringmusklene på ciliarlegemet sig sammen, op*
hengningsbandene fra ciliarlegemet til linsen slakkes, og linsen blir som følge
av dette mere hvelvet. Dermed økes linsens brytningsevne, og lysstrålene
kan samles der de skal for å vekke et samlet punktuelt billede på nethinnen.
Denne opgave makter et normalt bygget øie å løse, når gjenstandene har
en nærhet av intil 10 cm. Ved nærsynthet og langsynthet brister evnen til
a utføre en sådan tilpasning, at brennflaten på regelrett måte faller sammen
med stave* og tappelaget i nethinnen. Synet må da korrigeres ved bruk av
konkav* eller konvekslinser.
Vi ser, fordi vi vil se, se noget tydelig. Tydelig blir billedet ved at vi
retter øiet eller øinene mot gjenstanden. Vi fikserer. De linjer som fører
fra billedpunktet i nethinnecentret (skarpsynsstedet) ut mot tingen i syns*
rommet kalles bliklinjene, eller synslinjene. De to synslinjer skjærer hinannen
i det såkalte blikpunkt eller kjernepunkt. Det bestemmer, hvorledes akko*
modasjonstilstanden skal forandres. Regnbuhinnen snører sig sammen eller
åpner et større pupillehull, linsen blir mere krum eller flat, og når syns*
objektet rykker nærmere til individet, dreies øinene sammen, de konvergerer.
Alt dette skjer rent reflektorisk \
På sin vei til nethinnen blir lyset brutt av forskjellige medier, fremfor*
alt av hornhinnen og linsen. Den siste, en slags samlelinse med sterkest
krumning fortil, gir et omvendt reelt billede av gjenstanden. En ben linje,
trukket fra objektpunktet hen til krumningsmidtpunktet i øiet heter
retningslinjen. Det krumningsmidtp’unkt som alle retningslinjer skjærer hverandre i
heter knutepunktet. I linsen har man to knutepunkter. De ligger tett ved
linsens bakre flate, V« mm. fra hinannen; de kan således regnes for å falle
1 Empiristene understreker, at spedbarnet skjeler; det har ikke noen
konvergensførlighet, før det er ca. 3 måneder gammelt. Muskeltilpasningen
og romutmålingen går altså hånd i hånd, og empiristene forklarer det siste
som forårsaket av intrykk man har samlet ved å merke på sig selv disse
variasjoner i muskelarbeidet.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
