Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 9de kap. Romsansen - 4. Synet som romsans - b. Dobbeltøiets romopfatning, opfatning av dybde
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
155.
hos Hering, og den blir stadfestet av erfaringen. I eksperi*
menter som blev gjort med det såkalte bathoskop gikk vitne*
målet hos forsøkspersonene ut på dette: De. så med engang
dobbeltbilledene stå i en bestemt frastand fra det punkt som
de fikserte, fra det såkalte kjernepunkt. Somme psykologer
(således Jaensch) påstår annet om virkningen av tverdispara*
sjonen. De påstår den vekker intrykk av dybde, bare da når
man lar opmerksomheten gå att og fram over billedet, eller når
øinene får en tilskynding til å konvergere eller divergere. Men
eksperimentet gir dem ikke rett i denne mening. Man opfatter
dybdeulikheten med engang, med stive øiner. Hvad man får
se skal nu skildres.
Det gis to muligheter, to arter med slike dobbeltbilleder.
I det ene tilfelle ligger tingen fremfor det punkt en stirrer på.
Man enser noe som ligger nærmere til enn det punkt øiet
fikserer. Da har man såkalte kryssete dobbeltbilleder. Navnet:
kryssete viser her til, at hvis man lukker høire øie, så for*
svinner venstre billede, og hvis man lukker venstre øie, så for*
svinner høire billede. — Så er det det andre tilfelle. Tingen
ligger bak det fikserte punkt, altså lenger borte fra en enn
kjernepunktet. Da får man dobbeltbilleder av den andre typen:
Samsidige dobbeltbilleder. — Det er en plage å se dobbelt*
billeder. Man er brydd med dem og strever automatisk efter
å se enkeltbilleder ved samsyn med de to øine. Hos den som
skjeler har dette særegne følger. Han kan simpelthen utvikle
anormalt samsyn (ved hjelp av såkalte pseudofoveæ).
Hittiis har det været tale om en mere rommelig disparasjon.
Men så er det det andre tilfellet. Disparasjonen for de like
nethinnebilleder kan være ringe; den kan falle innenfor den
Panum*Wheatstoneske krets. Resultatet er da: Billedet blir
enkelt; men de ulike deler av det kommer til å ligge i for*
skjellig dybde. Denne dybde forholder det sig med på en
regelbunden måte. Den vokser eller antar med disparasjonens
voksende eller minkende grad. Målestokken hviler i avviket
fra korrespondenspunktene i de to nethinner. Noe avbildes ut
mot tindingepartiet i nethinnene (temporale påvirkninger), da
synes det oss å ligge nærmere enn det punkt en stirrer på.
Noe avbildes nasalt, innover mot nesen; da synes det ligge
lenger borte enn det fikserte punkt. Helt i samhøve med
regelen om de kryssete og samsidige dobbeltbilleder. Grunlaget
for hele ordningen er uttrykt i den før nevnte Heringske lov,
om at bestemte nethinnesteder har identisk synsretning. Tin*
gene blir opfattet som om de blev sett med bare ett øie. På det
her skildrete prinsip hviler stereoskopet. Tegningene en bruker
ved stereoskopiske forsøk er placert slik, at de inbyrdes mot*
svarende deler i de to billeder ikke faller på korresponderende
steder i de to nethinner, men på punkter som har plass innen*
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
