Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 9de kap. Romsansen - 4. Synet som romsans - b. Dobbeltøiets romopfatning, opfatning av dybde
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
156.
for den Panum*Wheatstonske krets. På den måten kan en ved
å finne rette fiksasjonspunkt, få frem et billede som ser legem*
lig ut, et tredimensjonalt billede.
Til det som står ovenfor kommer enda et særeget kapitel i
dybdesynet. Intrykket av tredje dimensjon kan ytterligere grun*
festes ved annenhånds støttemidler for sansning og tanke. Og
iblandt er det bare sådanne man har å bygge på. For lengere
frastander enn et visst tall meter har man ingen hjelp i det
binokulare samsyn for dybdeutmålingen. Annet må da gi
vederlag for den bristende dybdesans; en støtter sig på visse
optiske erfaringer som en har samlet i tidens løp. De såkalte
sekundære støttemidler for dybdeopfatningen er i hovedsaken
disse:
Ligger noget lenger borte fra oss, så synes tingen mindre.
Nethinnebilledene skrumper jo da inn. Det skal endel erfaring
til for å opfatte dette svinn i billedet som tegn på at gjenstanden
er rykket lenger bort fra en. Små barn skjønner det fra først
av ikke, men mener å ha å gjøre med objekter i større og
mindre utgaver De voksne har medhvert lagt sig til et kon*
stant grunnintrykk om en normalstørrelse, det samme om tingen
ligger nære ved eller er langt av veien. Malerne husker på dette
og setter et dyr eller et menneske på et sted i billedet der det
kan passe. — Så er det andre sekundære midler til å orientere
sig over dybdeforhold: Når vi ser flere ting i rad bortover, så
skaffer vi oss rede på, hvad som ligger foran og hvad bak.
Med ting som vi kjenner formen til, ser vi efter, hvorledes
linjene hos dem skjærer hverandre der de møtes. En linje
drar sig hen et stykke vei, forsvinner en stund, for så å skyte
frem igjen, noe til siden. Det må være noe som dekker den
et stykke. Altså strekker den sig noe lenger bortover enn det
andre som avbryter linjedraget. — Andre utveier for å måle
dybde og frastander er å se, hvordan det er med skyggefor«
holdene, å røre på øinene eller, når tingene skifter plass, da å
merke oss, hvorledes de kommer til å stå til hverandre Går
en selv fremad og ser ut til siden, så vet en, at det som ligger
hitenfor punktet som man stirrer på, det glir bakover; mens
det som er bortenfor samme punkt følger med i fartens retning.
Endelig akter man på det som blir kalt det maleriske per*
spektiv, forskjellen i leten og klarheten på tingene. De grå
marker, de blå fjellene må ligge langt borte, ute i himmelsynet.
Sammenlign vendingen: en blåne borte. — En speciel metode
1 Et treårsbarn som gjorde en jernbanereise øinet gjennem kupevinduet
langt borte på slettelandet i Nordtyskland noen folk som drev med mark«
arbeide; den lille snudde sig i forundring om og ropte: Nei se, de komiske
små mennesker! Hun kom ikke på den tanke å konstruere de små dimen«
sjoner om til normalstørrelsen for mennesker, eller å tyde de uanseelige
billeder som vitnemål om distancer.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
