Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 5te del. Den almindelige form for åndslivet - 1ste kap. Forestillinger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
175.
man optatt av bare tanker, så støtter man sig på ord som tyder
disse tanker, er navn for dem. Likens kan en bære sig ad,
når en beveger sig mellem sanseintrykk; men det skjer da ikke
i den grad. — Hvorledes er det fatt med forestillingsanlegget
for de ulike sanser? Hvad evne har de, hver især, til å få
sine emner frem igjen som forestillinger? Evnen er meget
ujevn.1 I somme tilfeller er det bare et låkt billede man får
op for tanken. Forestillingen av temperatur, av berøring, lukt
og smak, hvad er den egentlig? Rett uklar er også forestillin*
gen om bevegelse. Når en prøver å tenke sig den, oplever
man, at den stanser op; bryter av for medvitet rett som det er.
Og en kan iaktta for denne stansning et merkelig sammentreff
med rytmen i åndedraget. Den tenkte bevegelinje bryter av,
når utåndingen har nådd sitt lavpunkt, mens en puster. — En
hovedegenskap ved forestillingen er, at den er så snar til å gå;
den holder sig så stutt. Knapt har en laget sig et ordentlig
kopi av emnet, slik en sanset det, så ramler det hele, billedet
viskes bort. En må til å bygge det op igjen, stykke for stykke,
trekk for trekk. Tanken sviver til noe annet. Forestillingene
lever og rører sig ustanselig, hekter sig i hverandre. Det er
derfor lettere å tenke på noe som skifter, enn på noe som
holder stand. Prøv i tanken å holde fast på en tone, den vil
søke sambånd med andre og bli til en melodi. Eller tenk på
et lys, det vil bli for en til noe som blafrer, tendes, vokser
eller slukner.
Ved sansningen er dette alt på en helt ånnen måte. Den
har ved sig et moment av treghet. Den drar sig mere lang*
somt frem og holder ved noen tid efterat den har meldt sig.
Ofte må man for en fornemmelse regne med en latenstid, da
den for en stund sååsi ligger i svøpet, og at det på den følger
etslags efterbillede av den, dels et rent fysiologisk, dels et liv*
lig, centralt formet forestillingsbillede av tilsvarende art, et så*
kalt eidetisk billede, som den nyere psykologi har sporet op
på flere hold. Forestillingene har ikke noen tilsvarende egen*
het. De er ikke til å tøie; de går, uten å la noen gjenlyd efter
sig. Külpe tar feil når han mener, at varigheten til en fore*
stilling kan jevnføres med den hos en fornemmelse. Neppe
har den ene tanke skutt frem, så blir den avløst av den neste.
Ja mens en enda holder på med et punkt i en tankerekke,
arbeider i det skjulte et annet tankeemne sig frem; billedet av
tankeoperasjonen er ikke en opdelt linje, men en strøm av
tilløp som økes fra en sped stråle til en bred åre.2 Alt går på
1 Sammenlign med det som står nedenfor MüllersFreienfels’ fremstilling
om surrogater for forestillingen i en avh. i Ztschr. f. Psych. bd. 60, 1912:
Vorstellen und Denken.
2 Interessant er i denne henseende visse skrivefeil av typen anticipasjon.
Et eksempel: En psykolog satt engang optatt med en undersøkelse, han
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
