Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 5te del. Den almindelige form for åndslivet - 1ste kap. Forestillinger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
181.
En kritisk prøve av forestillingene fører naturlig over i
sprogpsykologien. Sjelen arbeider med et fabrikat av symboler,
noen lydtegn eller synlige tegn, skrifttegn. De tjener som et*
slags stedfortredende forestillinger. Hvad har de å tre isteden*
for, ved dens ymboliserende rolle de overtar? — For å svare på
dette må man ta et oversyn over inventaret i det menneskelige
medvit, forsåvidt dette kan bli representeret i tanker. I fremste
rekke kommer forestillinger som direkte gjengir sanseoplevinger.
Slike har vi for det første i de førnevnte primære sansefore*
stillinger; til dem slutter sig, som en ny gruppe, en senere
gjenfremkalling av disse billeder, en bråte med minnebilleder
som hviler i hjernen, sekundære sanseforestillinger har man kalt
dem. — Men så er det en neste flokk med forestillinger, for*
skjellig fra disse sanseforestillinger av første og ånnen grad.
Det er slike som ikke kommer umiddelbart fra en fornemmelse.
De blir vakt innenfra, centralt i hjernens verksted, puffet frem
av andre forestillinger som gikk i forveien; de er forestillinger
på grunlag av andre forestillinger. Til syvende og sist har de
nok sin rot, de med, i rester av tidligere oplevde fornemmelser.1
Men det som er eget for dem er nettop, hvor lite dette moment
av sansning merkes. Mens en arbeider med tankeemner av den
art, vet en ikke selv av, at sansehukommelsen i nogen mon er
med på affæren. Sproget har, sett under denne synsvinkel, en
dobbelt funksjon, en som man kunde kalle responsiv, en ånnen
en kunde kalle konstruktiv eller associativ. Responsivt er spro*
get i alle de stykker, der talen uttrykker det direkte svar indi*
videt gir på sine mangehånde erfaringer; konstruktivt eller
associativt er sproget når vi beveger oss i det vi kalier gene*
reile begreper; det er forestillinger med en viss funksjonel
elasticitet. I talen tjener slike sprogelementer til å uttrykke
almindelige gjenstander, tilstander, gjensidige forhold eller egen*
skaper. Indelingen her er noendels paralell til den kjente in*
deling i konkreter og abstrakter. Den motsetning som psyko*
logisk hviler i disse begreper, har tidlig satt sig merke i tenkningens
historie. Den ligger til grunn for opkløvingen av mellemalderens
filosofi i realisme og nominalisme,2 en motsetning som kaster
1 Saken kan gjøres anskuelig, dersom man gjør sig rede for, hvad man
har i tanke med et sådant begrep som f. eks. tall. Tanken søker med det til
en viss uklar mengde eller størrelse av noe, til noe som vrimler eller drar
sig bortover i lange rekker, alt imens man har fullt på det rene, at det er
slikslag hvad for ting man teller.
5 Nominalistene påstår, at det ikke gis noen almenbegreper. Det man
kailer sådant, er bare sproglige sammenfatninger, uten at det stikker noen
realiteter bak ordene. Den ytterste motsetning er realismen, slik som den
blev utviklet av Platon: Tingenes grunnart ligger ikke i de sanselige ens
heter, ikke i fremtoningene i rom og tid. Det virkelige ved tingene er deres
almindelige begrep; tingenes vesen blir bare rent forbigående eksemplificeret
på enkeltfenomenene, altså på det vi kan se, høre, ta på, eller overhode
sanse på et eller annet vis.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
