Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 5te del. Den almindelige form for åndslivet - 1ste kap. Forestillinger - 2net kap. Følelsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
182.
sine skygger helt ned til våre dager i striden mellem dem som
alene finner virkelighet i sådant som sjelen erhverver gjennem
erfaringer (psykologisk reproduksjonslære), og dem som holder
virkeligheten for et verk skapt av oversanselige faktorer (såkalt
logicisme).
Annet kapitel.
Følelsen.
Det tok noen tid, før følelsen fik en plass for sig i teorien
om sjelens bygning. Helt til ut i det 18de årh. så man i sjelen
et vesen med sine livselementer i tenkning eller opfatning og i
begjær. Først Kant og Tetens førte følelsen som element op
på siden av de to andre. Det torde være rettest å holde følel*
sen for et selvstendig element. Enda helt utgreidd kan spørs*
målet ikke sies å være. I nyere tid har somme tatt et mellem*
standpunkt. De regner ihvertfall endel følelser — såkalte
organiske eller biologiske — for å være av samme art som
sansningen; andre rørelser, mere åndelig av art, kan de derimot
la gjelde for noe selvstendig; således skiller Stumpf mellem det
han kailer følelsesfornemmelser (Gefühlsempfindungen) og fore*
stillingsfølelser. James, Lange Ribot, Mach ser i følelsen bare
en variant til fornemmelsene. En lignende synsmåte har i Norge
T. Parr hevdet i en studie: Følelsesbetoningens intellektuelle
egenverdi.1 Den nære sammenheng med de såkalte organ* eller
almenfornemmelser er åpenbar. Likevel kan det reises alvorlige
anker mot en lære som lar følelsene ikke være noe annet enn
fornemmelser som er noe utydelig lokaliseret. En lyte ved
teorien er det allerede, at det ikke har lykkes å vise til noe
fysiologisk organ for en slik sansning, hverken perifert eller
centralt. Dessuten må det invendes: Man vilde ha å inføre
en helt ny type av sansning. Fornemmelsene har ellers i følge
efter sig noen minnebilleder, noen eftervirkninger, som står
mer eller mindre klart for tanken. De feiler helt her. Noe
forestillingsbillede av følelsen får sjelen ikke istand. Det må
en ny føleopleving, en ny rørelse til. Et såkalt minne om en
følelse er enten en nyoplevd følelse eller det er tomt. Videre:
til grunn for fornemmelsen ligger et irritament av den ene eller
andre sorten, en påvirkning av en bestemt type. Ved føleisene
er det anneriedes. De kan bli vakt nærsagt ved hvadsomhelst;
og ett og samme sanse* eller tankeinhold kan føles på ulike
vis, eftersom det personlige føleinstrument er stemt. Den op*
1 Skriftet, som utkom i Kristiania 1912 og senere i utvidet form er blitt
offentliggjort på tysk i Videnskapsselsk.s skritter 2. hist. filos. kl. 1922 no. 8,
er vel det best gjennemtenkte inlegg for den her nevnte homogenitetslære.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
