Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 5te del. Den almindelige form for åndslivet - 2net kap. Følelsen - 3. Følelsens teori
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
198
James viser til iakttagelser, enhver kan gjøre på sig selv. Hvis
ikke disse rystninger og forandringer i legemstilstanden infant
sig, så vilde det ikke være noe opskakende ved tanken; den
vilde være noe blekt, uten farve, uten indre varme.
Det er ikke mulig å holde denne teori for annet enn for*
feilet. En slik forklaring på følelseslivet vilde dog være et
underlig quid pro quo. Hvad kommer her i virkeligheten først,
hvad efterpå? Disse bevegelsene, uttrykssymptomene ter sig
mest først når sjelen er blitt grepet av en følelse, kommer
altså ikke foran men bakefter. Og man kan ha de ytre beve*
geiser uten de indre. Simulanter kan få uttryksbevegelsene til
uten å være det minste rørt, slik som de gir sig mine av
Iblandt er uttryksbevegelsene borte, mens følelsestilstanden er
der likegodt. De gamle normenn visste mesterlig å skjule sine
følelser. Men det de skjulte var følelser de hadde; å skjule
følelser er ikke det samme som å kvele dem. Mange legger
også i vår tid flid på å dølge sitt følelsesliv. Det er mulig å
drive det nokså vidt i den kunst. Japanene i våre dager er et
særlig fremstående eksempel.
Det riktigste synes være å holde følelsene for å representere
innen sjelslivet et selvstendig inhold. Som alt annet i sjelen
må de ha tilknytning til det centrale nervesystem. Opgaven
blir derfor å søke en psykofysisk teori. Det må gis noen pro*
cesser et eller annetsteds, som gir de søkte paralelfornemmelser x.
Kanskje henger følelsene sammen med ernæringsprocesser i
hjernen. Hering har også her en lære om dissimilasjon og
assimilasjon av nervestoffer i centrene, en teori om nervestoff
som brukes og bygges op igjen. Især assimilasjonen, gjener*
statningen må forklares nøiere. Den måtte gå for sig samtidig
med at der dissimileres, brukes op stoff; og den kan jo snart
gå lett, snart tungt for sig. Alfred Lehmann har utviklet denne
teori mere i det enkelte: En nervegruppe er i aktivitet. Lyst
opstår da, dersom det rår likevekt mellem forbruk og fornying
av næringsstoffene for hjernen2, når dissimilasjon og assimila*
A
sjon er jevnstor, f)=l- Når i slikt tilfelle begge størrelser, A
og D vokser, så økes lysten. Mangler likevekten, så dissimila*
A
sjonen er større enn assimilasjonen p. < 1, så merkes ulyst. Men
1 Følelsene må ha korrelater i nerveelementene, ifølge loven om den
psykofysiske paralellisme. Somme psykologer, således bl. a. Wohlgemuth,
mener å kunne peke ut stedet i hjernen. Visse kjenslesiakttagelser viser til
det thalamiske syndrom; centret for følelsene har man derfor søkt i det
laterale parti av thalamus opticus, men noe bestemt kan ikke påståes i
denne sak.
2 Somme nerver, mener Lehmann, er seige og det går tregt med å fornye
nervestoffet. Eksempel: smertesnerven.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
