Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 6te del. Specielle faktorer og vilkår ved åndslivets opbygning - 2net kap. Hukommelsen - c. Å gjennemføre, lære, glemme og huske
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
224
For å tenke støtter man sig på hukommelsen. Men for*
holdet gjelder også omvendt. En har hjelp i tanken, til å huske
noe. Den logiske hukommelse er langt sterkere en den meka*
niske 1. Finner man derfor ikke noen mening i et emne, så blir
man drevet til å skape en sådan, det være nu på den ene eller
den andre måten. Dette var hemmeligheten ved hukommelses*
kunsten hos de gamle, den såkalte mnemoteknik.
Setter vi nu det tilfelle, at arbeidsmåten, er rent mekanisk.
Hvis man da byr en flere ledd å arbeide med, enn han på
noen måte kan greie om gangen, hvad skjer da? Da når han
ikke engang op til egen vanlige høidegrense for hukommelsen.
En mann er f. eks. istand til å lære 10 tall bare ved å høre
dem en gang. Leser man så op for ham 15, så vil han ikke
huske 10 av dem, men kanskje bare 6—7. Det fører til intet å
prøve sig på for tungt et løft. A møie sig med en mengde
man ikke greier å huske, medfører tap av energi, og det volder
et almindelig sammenbrudd; igrunnen like selvsagt som at når
et stillas ramler, så går det i knas, som stod på det eller lenet
sig til det.
For å få tak på det som den umiddelbare merkeevne ikke
maktet, har man som nevnt et prøvet middel i å gjenta arbeidet
med det. Et særskilt punkt å undersøke er, hvordan de en*
kelte gjentagelser virker. Man har om dette gjort endel erfa*
ringer ved å eksperimentere. — Intet når ved inprentningen i
virkekraft op til første lesning; men forøvrig kommer det meget
an på inprentningsmåten og den ordning på emnet man bruker;
om man tar emnet ledd for ledd eller hele emnet i en vending.
Gjør man det siste, så kommer et moment støttende til: det er
helhetskarakteren, det som er blitt kalt formkvaliteten2. De
enkelte deler drar nytte av det formverk de’ er omklamret av,
idet intrykket av dette formverk erobrer sig en egen plass i
minnet. Stundom er jo opgaven av den art, at en fristes til å
ta den i porsjoner; en deler da gjerne lærematerialet op i grup*
per, som en tar hver i sin tur. Hvad fører best og snarest til
målet? Ä bryte rekken op i stykker? Eller å ta såvidt gjørlig
alt i ett? Skal man arbeide efter brudstykkemetoden eller efter
helhetsmetoden? Tar man alt sammen i ett, så må man bryte
av her og der, og ta fatt forfra igjen, det vil si: fra endepunktet
i avsnittet vende tilbake til utgangspunktet for det. Mellem
1 En tredje type har man efter Kant tildels ført op, med den såkalte
judiciøse. Men den er ikke annet enn den logiske anvendt på specielle
sammenhenger, på sådanne nemlig, som setter vår dømmeevne i arbeide.
2 Sansynlig står denne psykologiske faktor også bak den associasjon som
knytter et ledd i en rekke til minnet om stedet det står på, og fremdeles bak
det man har kalt den initiale reproduksjonstendens som mener, at hver del
av et kompleks, og i særlig grad siste ledd, når det kommer frem, har en
tilbøielighet til å vekke minnet om hele rekken fra først til sist.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
