Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 6te del. Specielle faktorer og vilkår ved åndslivets opbygning - 4de kap. Syke, svekkete og abnorme sjelstilstander - b. Søvn og drøm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
245
Hvorledes bær det til, at sådant som jeg ikke visste noe nær*
mere om med mig selv, rett som det er kan bli en faktor med
positiv verdi for mitt indre livs historie? Ikke sjelden studser
tolk over den tilsynelatende opkløving av jeget som skulde
dokumentere sig på den måtenJ. I det populærpsykologiske
sprog er det megen tale om en dobbeltpersonlighet2. Mester*
lig er dette skildret av Guy de Maupassant i Le Horla (skrift*
samlingen Le Vieux). En mann merker at han selv fører et
mystisk liv; den tro opstår hos ham, at det er to vesener i et
menneske, eller et fremmed usynlig vesen i en; ett som i ned*
trykte stunder slår sig ned i ens legeme og gir det en sjel, så
det lyder en annen mer enn det lyder en selv. Han gjør noen
eksperimenter med sig selv og kommer til det resultat: Det må
være en sjel løs: Le Horla. Tanken gjør ham fortvilet og han lar
skinne igjennem, at han alene kan finne en utvei ved å gjøre
selvmord. — Det siste peker på, hvad tanker av denne art kan
føre ut i. Man blir rent fra sig ved å slippe en slik forestilling
inn, som den, at ens legeme skulde hyse en dublett av en sjel.
Saken må tenkes å ha efternevnte løsning: Det normale er,
at man efter hver gjerning har et minne om den som sin egen
gjerning, et kontrollerende medvit om tingen som noe der refe*
rerer sig til en selv. Man eier det man kunde kalle en central
selvopfatning. Til den refererer man det man gjør og meget av
det man tenker. Bare der denne centralopfatning er i lage, bare
der er en i åndelig likevekt. Men det kan briste for denne
funksjon i sjelslivet; den overskuende selvkontrol faller bort.
Det kan i slike tilfeller dreie sig om noe forbigående, en de*
personalisasjon som for en stund kan la et menneske føie sig
fremmed overfor alt som skjer med ham. Men anomalien kan
også være av dypere art. En fullstendig dissociasjon av de i
nervene hvilende reaksjonsanlegg finner sted. Da kan snart ett
skift med gjerningsmotiver og tanker opta medvitet, snart igjen
et annet, helt forskjellig skift med tanker og motiver; det skapes
former av medvit som alternerer og som kan stå så selvstendig
overfor hinannen at man i den ene tilstand ikke har den ringeste
hukommelse om den annen.
Dette er imidlertid noe annet enn dobling av ens jeg*personal,
og gir selvfølgelig ingen rett til å utstyre et individ med to
ulike selv, et normalt selv og et nytt selv som gjør ufattelige,
forrykte ting med en. Ingensinne kan man løsrive en foreteelse
1 Det her antydede fenomen ligger, som det synes, psykologisk til grunn
for Bøigensskikkelscn i Ibsens Peer Gynt. Se min artikel i «Samtiden» 1921,
Peer Gynt som livsbillede og som diktning.
2 Med forgjengere i de gamle (bl. a. i Tertullian) har Schelling prist
den frie flukt sjelen kan ta i drømme, idet den da løser sig fra sine jordiske
bånd; og i teosofiske kretser står drømmelivet som et empirisk bevis på,
hvorledes personligheten kan være ubundet av legemets lenker og på det
astrale plan gi møte med rene åndsvesener.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
