Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 1ste kap. Opfatning av likhet, gjenkjenning, sammenligning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
264’
av de to kjøn som en samlet gruppe overfor skipsmanskapet.
Et ellers stående sammenligningsemne blir her vraket, fordi et
annet optar plassen. Ikke hvadsomhelst kan bli sammenlignet.
Det må være et visst forhold mellem partene, skal de kunne
føres inn under synsvinkelen av likhet eller forskjel. Det er
enten et gjenstandsforhold og går på noe saklig ved tingene;
eller det er et logisk forhold. Tankeføringen er da en sådan
som setter emnene på samme linje. Psykofysiologisk uttrykt
står saken slik: Individet oplever samme eller nærpå samme
sort reaksjon. Den sjelelige virkning av dette er nettop den,
at man opfatter likhet (hel eller delvis).
For vårt logiske liv har dette enorm betydning. Evnen til
å generalisere hviler helt på denne grunn; vi fører enkeltfrem*
toningene sammen efter denne ordningsmetode og lager således
det vi kaller begreper. Det går en regel gjennem bruken av
denne sammenlignende metode: Det vi vet om verden og om
den orden som rår i den, setter grenser for sammenføringen.
Vi sammenligner ikke en ånd med et blikrør eller samvittig*
heten med en elefant. Sier vi hus og hat, og tenker på inhol*
det i disse begreper, så finner vi hverken grunn til å tale om
likhet eller om forskel. Men logisk kan ordene hus og hat
komme i sammenligningsforhold. De er enstavingsord; de er
både lik og ulik som lydbilleder o. s. fr. — Det er et slags indre
ordenssans som får oss til å sammenligne. Vi har en drift i
den retning. Denne driften følger vi, styret av et prinsip som
regulerer vårt indre liv, nemlig prinsipet om den minst mulige
kraftbruk eller om tenkningens økonomi.
Er vi selv opmerksom på den likhet som vi fornemmer, så
merker vi noe særeget i vår sjel. Vi har intrykk av noe kjent.
Høffding har pekt på dette punkt i sjelslivet. Han taler i
denne sammenheng om en særegen bekjenthetskvalitet og til*
legger begrepet en ikke ringe plass i vårt tankeliv. Den såkalte
bekjenthetskvalitet hviler altid på en gjenkjenning. Men denne
gjenkjenning vet vi ikke altid selv om, mens den virker. Den
kan ytre sig på to måter. Den ene form kunde en kalle den
reflekterte gjenkjenning. Den ledsager ofte våre sanseoplevinger
og er i og for sig klar nok. Man har fornemmet A; det gir
forestillingen x; man venter et B; det kommer virkelig og følges
av billedet y, som man da kjenner igjen. Jegeren har sett
hunden trykke; han venter å se fuglen fly op. Det gjør den
også, og jegeren gjenkjenner rypen. Eller et annet eksempel:
Man ser et lyn, venter et tordenskrall, og riktig . . . der kom*
mer det! I slike tilfeller har man en særskilt fornemmelse av
at det ene billede faller sammen med det andre. Det gjen*
kjente svarer til originalen. Høffding mener, at man da altid
har det tidligere billede fremme for tanken, og at man uttryk*
kelig foretar en jamføring mellem nytt og gammelt, mens dette
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
