Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 4de kap. Driftslivet, vilje og gjerning - 3. Viljesgjerninger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
290’
fulle tanker, dels tilskyndende, dels avvergende. 2) Tanker løst
fra vår aktivitetsdrift. Når tanker av siste klasse er oppe, så
gjør vi ikke noe.
Dette om årsaken til viljesgjerningen. Et annet spørsmål er
det om viljens styrke. Man taler om en fast, sterk vilje. Eller
om en vilje som er svak og veik. Hvad ligger det for en
psykologisk realitet i denne karakteristik? Viljen er ikke følelser
og ikke tanker. Den hviler på begge i forening. Hvad er da
her sterkt eller svakt? Tanken? Eller følelsen? Eller foreningen?
Tanken greier det ikke. Stod det bare om tanken, så vilde
stakkaren ikke være redd for å ta i. Er det da følelsen det
røiner på? Visst er det viktig, at man har sterke følelser. Men
følelsesmennesker er ikke altid dådens menn, og i dåden, i gjer*
ningen er det jo først viljen ter sig. Et viljesmenneske er nettop
et som ikke lar sig overvelde av følelsene. Karakterer skal
man ikke søke blandt altfor sentimentale folk. Da det altså
hverken er tanken eller følelsen, så må vi ty til
forbindelsen-mellem dem — følelsens forhold til det tenkte må gjøre ut*
slaget.
På en måte er det så, men helt utgreidd er saken ikke med
bare å vise til denne forbindelse. Viljen hviler jo på et sam*
virke mellem følelse og gjerningstanke. Kan sambåndet mellem
disse sjelelige størrelser snart være fast, snart løst og glippende?
Vel neppe egentlig. Så en er lite hjulpen med å holde sig til
den større eller mindre makt i det sjelelige bånd mellem føie*
og tankeemnet. Nøie sett har viljen selv vel ikke som sådan
ulike styrke. Om en vil gå på karneval eller slåss med en bjørn,
viljespsykologisk sett gjør det ikke noen forskjel; vil en det,
så vil en det og dermed basta. Viljesrørelsen beveger sig på
en linje mellem to poler: Ja og nei, enten eller. Først når
denne rørelse har nådd den ene eller den andre av polene, er
viljen der, og da altid fullt og helt.
Nu synes det underlig å nekte, at det er forskjel på viljes*
styrken hos menneskene. Naturlig kommer viljesgjerningen til*
syne med ulike kraft og klarhet. Men forskjellen er neppe
tilstede da når selve viljen fødes. Den syner sig først når det
bær til med virkeliggjøringen. I gjerningens stund er tiden
inne for en sammenligning. Da kan man måtte sanne, at det
er forskjel. Det kan i det ene tilfelle være et større tall eller
en vektigere sort med rivaliserende formål enn i det andre til*
felle. Engang står saken likesom og bikker, en annen gang
ikke. Et eksempel: Man vil sove. Men så hører man at en,
man har kjær, trenger noen til å våke hos sig. Nu vil man i
et øieblik sove, i et annet ikke. Og så til sammenligning et
annet eksempel! Man skal bort etsteds, og veien går over
fjellet. Folk skremmer en med, at skredd kan løsne på den
tiden. Man står ved sin beslutning likegodt for det. Frem
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
