Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 4de kap. Driftslivet, vilje og gjerning - 3. Viljesgjerninger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
293’
fatningen av viljesforeteelsen svajer en mellem disse to begreper;
stundom hefter den ved målet; stundom igjen ved virkningen
som helhet. På de reneste viljestilfeller passer best ordet for*
mål. Viljen skal fremforalt være målbevisst for å være ekte
eller fullødig. I ordet virkning i denne sammenheng ligger ut*
trykt, at tingen kan skje uten altfor stort opbud av opmerk*
somhet. I tanken hopper man over mangt, som egentlig hører
med til saken. En retter ikke viljen på alle enkelthetene i en
viljesgjerning. Med det vilde en bare spille krefter på ting
som ikke var det verdt; en har å spare viljen for å sette den
inn på de større, viktigere mål
Forsåvidt er. det ikke ringe psykologisk visdom i buddhis*
mens syn på viljen. Buddhismen kjenner bare ett mål, og alt
samles i inprentningen av et ideal: å bli forenet igjen med al*
sjelen. Det er eneste formål som er mennesket verdig. Dette
fører til, at buddhismen erklærer krig mot viljen, denne i småting
fortapte vilje. Riktignok spørs det, om hovedformålet for den
religiøse fantasi blir verdt det offer som den krever. Verdens*
historien har lønnet denne filosofi efter sin egen lov. Buddhistene
står vanmektig som tilskuere til historien. Verdensstyret er over*
tatt av ikke*buddhister med sterke lidenskaper og travle viljer.
Et viljesmål må ha et ophav, ja mere med, det må ha en
ophavsmann. Personlighet er et begrep som her stikker frem.
Ikke bare saken vekker opmerksomhed men også jeget, sub*
jektet. Noe av et personlig jeg er oppe for tanken ved hver
viljesytring. Dette jeg har filosofene spekuleret meget over.
Det er blitt klædt op metafysisk og har fått plass som et selv*
stendig vesen, plantet midt i vårt øvrige tilvær. En jeg*meta*
fysik av denne type har Bergson fremstillet i efternevnte ord:
Foruten et jeg med vel avgrensete tilstander gis det et annet
jeg som ligger dypere. Et jeg, deri tilstandene ikke avløser
hverandre, men er i hverandre og er organiseret i en enhet. —
Men dette Bergsons begrep er et filosofjeg. I bøker kan det
figurere, men forviller sig ikke inn i den personlige virkelighet.
Hele dette resonnement om ulike «jeg’er», et avgrenset og et
dypere, begge tilstede i samme person og på samme tid er et
psykologisk misfoster. Det kan passe, her å analysere hvad
som virkelig er forhånden, hvergang jegmedvitet blir aktuelt.
Jeg vil noe, heter det. Hvad er det jeg, som da nevnes? Ikke
hele personligheten i en filosofisk praktutgave. Jeget i ens med*
vit er hvergang et begrep med ulike vidde; det skifter skikkelse
med det ærend en har fremme for tanken. En forgrunsplass i
komplekset har tanken på ens egen kropp, til forskjel fra de
legemer som står synlig rundt om \ — Det skal dog ikke over*
1 Sett det eksempel, at en gutt sier: «Jeg vil løpe efter posten.» Hvad
tenker han på med sitt jeg? Sansynlig da på synsbilledet av de to ben,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
