Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fortellinger (1991) - Brødre i Herren
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Brødre i Herren 49
trylleformel kom de enkelte trekk naturlig og uten anstrengelse;
munnen knep sig sammen til en stripe og senket sig litt i munn-
vikene, øinene gjorde halvvending opad og blev liggende der som
om de aldri hadde ligget anderledes, hodet kom sterkt på hellin-
gen, hendene krøp sig sakte ut av bukselommene og søkte sammen
et sted oppe på maven. Da de hadde funnet hinannen, oplot han
sin munn.
«Ja, den som alltid kunde si: Guds vilje skje! Men aldri hadde
jeg ventet å treffe en broder i Herren her på de ugudeliges sti.
Zela! Item!» Disse to høitidelige fremmedord var nok erindringer
fra Johan Arndts postille.
«Herrens veier er forunderlige,» sa den store, «noen fører hit,
andre dit; han som har ført oss sammen har hatt en mening med
det!»
«Ja,» sa omstreiferen, «han vet det ikke er godt at mennesket er
alene; han vil sikkerlig at vi skal være hos hinannen og stå: hin-
annen bi mot all markedets ugudelighet, advare og påminne hin-
annen, Kyrie eleison!»
Dermed var broderskapet istand.
Da de hadde talt gudelig en stund besluttet de å slå følge, og så
ruslet de videre nedover den lange flate vei.
Når omstreiferen snudde sig i stolkjerren for å se om hans broder
i Herren la merke til at hans hest haltet litt på venstre bakben når
den løp fort — den fylte nemlig litt i den foten, det stod ikke til
å nekte, om en ikke nettop kunde si den var knipbent — så så han
at det store hode dinglet frem og tilbake, tok det for en velvillig
broderhilsen, smilte og nikket en tilbake.
De nådde da også endelig frem til byen, tok inn på samme bonde-
stue hos kjøpmann Gjestvang og fikk spiltau ved siden av hinannen.
Den store hadde godt høi med, omstreiferen hadde ingenting, og
hans broder tilbød ham av sitt, men nei takk, han hadde kjørt stritt,
vilde helst gi havre, men måtte da ut og kjøpe og bandt så den
tomme havreposen over mulen på sin tatermerr, «da den ellers ikke
stod rolig på åpent spiltau».
Det var jo ikke nettop verdt å vise frem for all verden her på
markedet at den var krybbebiter.
Utover aftenen hadde de det begge meget travelt med å se til
hestene, men enten det var tilfeldig eller de passet på hverandre,
4 — Aanrud I.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
