Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fortellinger (1991) - Jon og Jehans på fisketur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
84 Jon og Jehans på fisketur
par bismerpund. Da fikk en alltid fisk, nu er den blitt meget van-
skeligere; det er vondt å treffe det rette lunet på den.»
«Ja, men det skulde vel være bra vær nu?»
Jehans så på skakke op i skodden på alle kanter. Han fant det
klokest å være reservert:
«Ja, neigu om jeg vet? Det er nok likesom lugomt også, men
den svarte skoddetampen der» — han pekte — «kan jeg ikke si jeg
liker. Jeg hugser engang i Svartsjøoset. Fisken bet så det var en
lyst — riktig stor, pen fisk — ja, fortere enn jeg kunde slenge uti —,
men så kom det en slik skoddetamp gjennem skaret — akkurat som
fisken var gått i berget med det samme, — ikke bitt å få om jeg
hadde budt den ribbenstek!» — — — —
Så begynte de da å ruste sig — det hastet med Jon — og gamlen
la selv i nisteskreppen til dem.
Så drog de avsted.
Først måtte de ned i dalbunnen, så rett opp lien på den andre
siden, og så en halv mils vei innover fjellet; de skulde være tilbake
sent om kvelden.
Hele veien nedover var Jon foran; det gikk ikke så lett for Je-
hans nedfor bakke, men da de begynte å stige op, så seg han så
jevnt på at Jon hadde vanskelig for å følge, men han var så spent
at han ikke kjente spor av tretthet.
Omgitt av susen fra de mange vannløp som var svulmet op under
regnværet, gled de langsomt op efter lien, med langsomme, sigende
steg. Passiaren vilde ikke riktig komme i gang.
Jehans var viktig og hemmelighetsfull, talte med dempet stemme,
og Jon gjorde uvilkårlig det samme for hver gang han forsikret sig
selv og spurte Jehans om ikke fiskeværet var makelgst. Det var
likesom han allerede var redd for å skremme fisken.
Da de var like oppe under tåkekanten, stanset de og så sig til-
bake. Hele dalen lå for dem. Tross regnet var luften så gjennem-
siktig at hver gjenstand viste sig med skarpe konturer. Det var så
stille at intet blad rørte sig, og ingen lyd var det uten susen av bek-
kene, der som hvite striper kom frem under tåkekanten på den
andre siden, og såes i hele sin lengde til de tapte sig i elven.
Det var visselig det vakre i dette som et øieblikk grep Jon og
bragte ham til å se på Jehans; men da han møtte hans blikk, sa
han bare:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
