Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fra Svipop til Venåsen (1892) - Simen Venåsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
210 Simen Venåsen
holdt på å rote i jorden der oppe, men det var nu bare skrapjord,
ikke annet enn de visste, og så for han bare med tull da også, satte
sine potetrader ikke som andre jevnsides op og ned, men i slyng-
ninger og rare figurer, ja, han hadde engang endog tilsådd et
halvt mål på den måten at han satte hvert eneste byggkorn med
fingrene. Slikt kunde ikke bli noe å berge sig av! Ingeborg var jo
et svært arbeidsgreip, men hun hadde da nesten alltid forfall — jo,
vel var hun et gildt og frodig kvinnfolk, — men at den elendige
stakkaren —! — ja, sikkert var det, hun la fra sig en unge nesten
hvert år; — — hun hadde alt hatt ti, eller var det elleve? det var
det ingen som riktig hugset, for de døde nu bort igjen nesten så
fort som de kom — å ja, det var visst et herlig stell de fikk der
oppe i Venåsen! Hun Ingeborg var nok riktig en haremor for un-
gene sine! Stod op tredje dagen og rente på bygden! Og noen
huldreunger var det nu, de fire som levde også. Langbente og
rare, med store, mørke øine og folkesky; de kom aldri frem når
folk kom til Venåsen eller gikk der forbi; de gikk og skvatt bort-
med veggene og skottet som villdyr. Det var visst ikke så sikkert
at Venåsfolket ikke vanstelte ungene sine for å bli kvitt dem!
Det var blitt almindelig tale dette, uten at noen tenkte videre
over det. Men nu tidlig i høst, da det igjen døde en halvårsgammel,
var det noen som på sin sleipe måte spurte Simen om han ikke
sørget over den lille jentungen. Han svarte:
«Det er ikke noe å sørge over det som ikke er blitt menneske
ennu.»
Da blev forargelsen almindelig, da begynte det å komme ut histo-
rier som antok bestemt form. Det blev sagt like ut at de sveltet un-
gene ihjel, at Ingeborg gikk så brystene nesten sprakk fordi hun ikke
vilde gi dem die, og at Simen tok maten fra de større og åt den selv.
Til sist gikk det da så vidt at Opsalen som var fattigtilsynsmann,
og skolemesteren skulde ta sig en tur op i Venåsen for å se efter
hvordan stell det var der oppe og se å få greie på Simen.
De traff Simen ved huggestabben; Ingeborg var på bygden, den
eldste gutten i skogen, og de tre yngste stod inne i glaset og skottet
og skvatt når noen så dit.
De vilde gi sig i snakk med Simen, men han blev ved med sitt.
Var det videre trivelig her oppe i Venåsen?
Nei, svarthavren kunde ikke trives her!
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
