Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - En vinternatt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
4 En vinternatt
veien kom ned, en jevn knirking i takt som av trin; dette gjorde
stillheten enda større, det var som alt lyttet efter denne lyden,
det eneste tegn på liv; den øket, blev sterkere, tydelige fottrin,
det var som denne lyden, den eneste, fylte hele dalen.
Ut fra skogholtet kom en svak skygge, buktet sig bortover den
skinnende sne. Plutselig stanset den, lyden hørte op, en mann stod
et øieblikk stille like i overgangen mellem skogens skygge og det
svake måneskjær. Det var bare et øieblikk, og han så sig om med
dukket hode, så satte han foten frem; det var som det gyste
gjennem ham i det samme han hørte knirkingen av sitt eget skritt.
Han gikk raskt på, men ikke lenger i takt, det var noe vaklende,
ubestemt i hans trin, som om det gjorde vondt hvor gang han satte
foten ned. Han svev tett inn til den ene grindstolpen, og vendte
hodet raskt til begge sider i det samme han tok det siste nølende
skritt ut på veien. Han så igjen med dukket hode til begge sider,
tok derpå et par skritt ut til den ytterste veikanten og så utover.
Det var stupbratt ned, bakken stod så langt frem på begge sider,
at den styrtet like ned i elven som gikk nede i kløften, og det var
dunkelt der nede.
Han så ned. Midt nede var det et stort svart hull. Elven var
ikke frosset til i stryket, og dypt nede derfra kom svevende sakte
op enkelte gråtlignende klunk.
Han stod en stund, satte begge hender ned i sneen på NG ytterste
stabbesten og la øret til som for å lytte. Han bøide sig mer og mer
utover, det var som noe drog.
Plutselig støtte han fra med begge hender, så han med ett stod
i veiens øvre kant, slo hodet høit og rettet sig, en høi, slank og
spenstig mann. Lyset falt på det skjeggløse, markerte ansikt.
Det var forferdelig blekt.
Slik stod han et øieblikk, så skvatt han til og gyste i det samme
han trykket armen til og kjente noe under frakken. Men så vendte
han ansiktet rett oppad som i tross, og tok raskt veien nordover.
Månen var steget høiere, hadde dempet det ubestemt flimrende
stjernelys; nu stod stjernene som bleke, rolige punkter på den
lyse himmelen, og nordlyset hadde trukket sig helt ned til ås-
kanten i nord, bare en svak, skjelvende lysrand.
Hans skygge var blitt fast, gikk først og buktet sig op og ned
ad den høie veikanten, mens mannen bøide inn i svingen; da veien
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
