Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - En vinternatt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
En vinternatt 5
tok retning like på moen, gikk skyggen rett foran, jevn med et
lite hopp for hvert skritt.
Mannen gikk fremdeles med løftet hode, skrittene øktes, blev
hurtigere og hurtigere, det gikk nesten i løp bortover den flate
veien; hans øine var festet på det mørke gap hvor veien gikk inn
i skogen; det blev større og større eftersom han gikk, og skrittene
øktes uvilkårlig. Så med ett var han inne i gapet, skyggen for-
svant, han dukket sig atter, stanset og lyttet fremover.
Ikke en lyd, bare et dypt ljom av en hund som gjødde langt
borte.
Han begynte igjen å gå, men det var som en lyttende angst i
hans skritt.
Det var en sær blanding av lys og mørke der inne, avvekslende,
forvirrende, svarte hull innunder de rimdekte graner, lange mørke
skygger tvers over veien og så plutselig en glitrende månestripe,
det samme opigjen og opigjen frem gjennem den lange, flate
moen, hvor veien skar smal frem og frem som den ingen ende
vilde få.
Hist og her slapp en rimdusk, falt, rev andre med, så de drysset
som blinkende, kolde snefnugg og bragte det rolige lys i skjelving.
Da stanset han uvilkårlig med foten i været, holdt pusten og
så sig om.
Men det var intet spor å se av liv, bare et fordektig far efter
en rev, som iherdig hadde fulgt veien og krysset den flere ganger.
Men efter en slik stans satte han foten ennu varligere ned, som var
han redd at dens knirking skulde bringe hele skogen til å drysse.
Han gikk og gikk i det uendelige.
Så gjorde veien plutselig en sving innad, et lyst gap viste sig,
moen var slutt.
Han stanset, lyttet fremover. Nei.
Han rettet sig op og så sig om. Slik stod han litt. Plutselig gikk
det et rykk gjennem ham, han bøide sig helt frem og lyttet.
En tynn, forfrossen bjelle sendte støtvis en sprukken lyd frem
mot skogen. Lyden kom jevnt støtvis, som fra noen som kjørte i
skritt.
Han stod litt og lyttet, lyden vokste, støtene blev hurtigere;
den kjørende var gått over til smått trav.
Han vendte og gikk langsomt tilbake bortover moen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
