Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Når grågåsen farer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NÄR GRÄGÄSEN FARER
Under den store, enslige rognen oppå bakken straks sønnenfor
gården stod Ivar med begge hender dypt nede i bukselommene og
så utover dalen og op på himmelen i syd.
Det var hel vår i luften. Sneen var krøpet bort bakom hver liten
helling mot nord og langt op mot likanten, på hver sydhelling og
bortover de lange åkrer var det bart, og jorden dampet under den
milde sol. Skjærene skvatret ennu vinterkoldt oppe i det lille gran-
holtet, men bortefter åkrene gikk kråkene alvorlige, løftet vingene
som det var for varmt, og fråtset i alt det kryp som solen narret
frem; langs plogfurene — Per Madslien prøvde allerede å sette
plogen i Sørbakken — gikk linerlene, de ekte vårfugler, og kvidret
og vippet med halen. Trærne stod med ulne knopper, som ennu
ikke var brustne, og langs åkerreinene stakk en og annen liten gul,
lubben blomst op; nede fra haugene nederst i jordet lød en grov
kubjelle med blanding av den rappe, fine klangen av småkreatu-
renes bjeller, og gjennem det hele skar en enkelt lang, melankolsk
tone av en seljefløite — gjætergutten hadde nok alt funnet en selje
som slapp barken. Luften var full av alleslags lyder, som blandet
sig til en eneste stor vårstemning — farvene var fattige og vinterlige
med skarpe grenser til de tapte sig i hvitt ovenfor granlinjen helt
oppe på likanten. Det var stille i luften og fattiglunt i stillheten,
men kom det et vindgufs, var det isende koldt og vinterlig.
Ivar hauket nedover, gjætergutten svarte, og tok i det samme en
lang, dragende tone på sin fløite. Det var så lokkende, slik uro i
all ting, umulig å stå stille og holde sig hjemme ved husene, Ivar
løftet foten for å sette på sprang nedover; men i det samme løftet
han igjen øinene op dit hvor dalsidene tørnet sammen i syd.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
