Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Doktoren hjalp
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
52 Doktoren hjalp
«Nei, han ligger nede i bakken; jeg veltet ham og kan ikke få
ham op, og ikke fins det kar hjemme på gården. Enten du er
dødsens eller ei, får du stå op og bli med —! Vi kan ikke la dok-
toren ligge og omkommes!»
Pål blev også ivrig:
«Ja, verre er jeg ikke likevel,» og i en fart rev han klærne på
sig, og straks efter drog han og Simen i fullt firsprang nedover
med hver sin digre håndspake på nakken.
Der lå doktoren ennu, god og varm og sprutrød i ansiktet og
forbante den elendige filleveien, og oppå bakken stod Blakken
nokså fornøid og så på.
Det var ikke noen lett sak å få doktoren op — jo mer han og
Simen hadde arbeidet, dess fastere var den kramme sneen klemt
ned omkring ham.
De forsøkte å reise ham, men det gikk ikke. Det blev ingen annen
råd, de måtte trampe sneen riktig fast i bakken ovenfor, legge sine
håndspaker ned som ruller og forsøke å trille ham op. Det var
vanskelig å få ham løs, men da det vel var gjort, gikk det bedre.
De tok godt spenntak, stemte skuldrene imot, og så gikk det i små
napp og med hypp og hypp, men de måtte passe godt på at ikke
taket glapp, så han kunde rulle ned igjen.
Efter et kvarters strengt arbeide hadde de ham endelig oppe
på veien. Der snudde de ham forsiktig, den ene tok under armene
så godt det lot sig gjøre, den annen satte håndspaken under baken
på ham, og se, der stod han endelig på sin ende.
Først da doktoren var kommet op, blev han riktig sint, så at han
ikke engang så at det var Pål som hadde hjulpet ham, og Pål
holdt sig da også litt til side, det var kanskje best å ta en benvei
og se å komme frem før doktoren kom op. Men det var ugjørlig
i dette føre, han fikk holde sig tett bakefter — det mente både
han og Simen — og se å komme inn i kammerset og i seng før
doktoren fikk av sig pelsene.
Men doktoren bante og svor på at nu vilde han snu, vilde de ha
doktor så fikk de også holde vei. Hadde de ikke slikt å gjøre som
å holde skikkelig vei til gårds kanskje?
«Snu gampen!»
Men da tok også Simen i:
«Nei, er du nu kommet så langt, så jagu skal du op, om jeg
så skal ta dig i to vendinger!»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
