Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Når man blir gammel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
64 Når man blir gammel
Begge blev de stående og se utover. Endelig sa Per, dirrende
i mælet:
«Å jau, hun er lik sig selv, Dokka; her kjenner jeg mig igjen!»
Det var minst de firti år siden Per hadde vært her. Han hadde
dengang vært gjætergutt på seteren der nede ved broen. Men
straks han var konfirmert, kom han til å få tjeneste i nabobygden
sønnenfor; senere blev han så gift og festet plass der, og derfor
var det aldri falt sig så at han hadde ærend på disse kanter mer,
og altfor langt var det jo også til en lysttur.
Det var visst ikke en av de tredve siste somrer uten at Per hadde
snakket om at han vilde ta sig en tur borti Dokka og fiske. Det
meste han hadde å fortelle om, det var den tiden han var gjæter-
gutt her:
Det fantes ikke slike fiskevann i hele det østenfjelske som Dokk-
vannene; det var anderledes fisk enn alle andre steds, så urimelig
stor, ja, det kunde nok hende den ikke så større ut enn annensteds,
men det var kar som først riktig gjorde sig, når han kom på vekten;
han var jevntykk hele sporden bakover, den spisset ikke av som
en gulerot, og hodet var så naudende lite og fint, den var å ligne
med en velfødd gris. At det var aparte fisk kunde de nu også
skjønne på Furudølene. Enda det lå nok av fiskevann i deres egne
distrikter, så skulde de alltid komme den lange veien helt over i
Dokka og stjele fisk. Og det hadde de ikke lov til. Han kunde
godt hugse, mens han var gjætergutt at han hadde vært med og
gjort jakt på Furudøler, som endog hadde bygd sig køie oppe i
lien på den andre siden av elven. Dengang hadde Furudølene måttet
late donskapen i stikken og en hel kløv fisk, som var nedlagt til
rakefisk, og køien var blitt revet ned; men enda så hadde de nok
vært der igjen senhøstes og gått elven med lyster.
Jo, en kunde tro det var underlig i de mørke høstkvelder, når
en plutselig fra setrene fikk se bål der over i skogen; da gjaldt
det om å samle så mange på seteren var, og sette avsted - over
broen, for da kunde en være sikker på at Furudølene var på
ferde. I grålysingen trakk de så sine rever oppe i oset og fisket
med stang i elven, og pokker skulde tro om de ikke kunde
fiskebønnen, for et par av dem var i stand til å få hele kløven
en slik morgenstund. Jo, Furudølene var et folkeslag som skulde
utryddes!
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
