Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Når man blir gammel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
66 Når man blir gammel
Flyttet? Nei, det hadde da stått på samme flekken all sin dag,
så vidt hun visste.
Neigu hadde det ei! Var hun tullet? Han hadde da selv vært
gjæter her.
Ja, var det flyttet, så måtte det være over tredve år siden.
Per blev alvorlig: Nei herregud, var det så lenge siden han hadde
vært her!
De blev imidlertid snart gode venner, og de fikk både kaffe og
mat, Per fulgte med både i fjøs og bu og spurte og fikk vite. Men
hvor var gjætergutten henne — og nauthunden?
Hun hadde ingen av delene.
Lå hun her ganske alene?
Ja, det var da ingen fare.
Men bjørnen da?
Å, det hadde ikke vært bjørn her på aldri så lenge.
Ikke bjørn heller? Nei, så det gikk tilbake med allting! For-
syne ham om det var noe ved verden mer; nei, da var det andre
greier i gamle dager!
Per var ganske motfallen og sturen da de om kvelden, efterat
budeien var ferdig i fjøset, satt på krakken ved peisen, hvor et
stort bål var tendt. Det var det samme hvad han søkte tilbake
til, så var det endret; det var ikke engang minner igjen om det
som hadde vært. Han satt urolig og flyttet sig på krakken, tendte
snadden gang på gang. Det var så besynderlig, likesom noe han
hadde glemt.
Samtalen var gått i stå. Han reiste sig og slo et slag bortover
gulvet, stanset uviss, slo et slag til og så aldeles uten å vite det
gjennem vinduet og over i lien på den andre siden av elven. Han
stod et øieblikk og måpte, før han riktig sanset sig.
Gjennem mørket som lå knugende tett der ute, så han et rødt,
flammende bål midt oppe i lien. Det var som om hele skikkelsen
med én gang blev spent. Han knappet trøien og bet tennene
sammen:
«Nei, se der er de forhakkendes Furudølene igjen! Kom,
Kristian!»
Han snudde sig raskt og gikk med lange skritt mot døren, Kristian
efter. Budeien satt igjen og glodde efter dem.
Per og Kristian satte avsted nedover veien til broen. Det var
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
