Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Når man blir gammel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Når man blir gammel 67
så mørkt at de ikke kunde se en fot for sig; de snublet og stupte
og trådte ned i vanndammen til knes. Men de sanset det ikke;
det var som om det bare gjaldt en ting i verden: å nå frem til
det flammende skinnet der borte i baklien.
Det gikk godt nedover til broen, så lenge de hadde vei. Men da
de kom over broen, delte veien sig i en mengde stier, som blev
borte til alle kanter bortigjennem skogen. Mørket møtte dem og
likesom trykket imot ovenfra, elvesuset holdt igjen.
De stanset litt og lyttet. Ingenting å høre, og ingenting å se. De
fikk ta retningen bent på, og så stevnet de like mot bakken bent
inn i skogen.
Det var et fortærende, intenst mørke der inne; en så ikke gran-
leggen før en støtte skolten imot, og elvesuset fylte allting, så det
var umulig å lytte sig frem. Brattere og brattere blev det: de
måtte legge sig på alle fire og krype, føle sig frem med hendene.
Men spenningen slapp dem ikke. Av og til stanset de, holdt pusten
lyttende, skjønt de visste det ikke nyttet til noe; og de talte ikke,
bare hvisket en og annen kort setning til hverandre, som om
skogen hadde ører, og så kravlet de igjen febrilsk avsted — kjente
ikke tretthet. Således holdt de visst på sine to timer.
Endelig var det som en knekk i bakken. Per stakk hodet over
den, og der på en liten slette flammet bålet og kastet et flimrende
skjær inn i de mørke hull mellem granene.
Per gav sig ikke tid til å se. Han var så inne i stemningen fra
gamle dager at han med ett skrek, så det ljomet i skogen:
«Hei!»
Han hadde ventet å se mennesker springe op og sette avsted
som jagede skogdyr — slik var det i gamle dager — og efter-
late alt.
Han gned sig i øinene. To mann som hadde sittet på huk ved
bålet, bare reiste sig halvt op og lyttet, to unge, kjekke karer.
De så på hverandre, sa noe, lyttet igjen.
Det var som om spenningen med engang slapp Per; han hadde
reist sig halvt op, nu vilde ikke knærne lenger bære ham, og han
sank ned, ropte ikke mer.
De to ved bålet hadde reist sig, lyttet igjen, og tok så hver sin
store brand fra varmen. Derpå ropte de:
«Hei!» — De stod og lyttet igjen. Intet svar.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
