Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Mari Smehaugen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
70 Mari Smehaugen
da at premie i og for sig var noe ilt, som de aldri skulde få lov
å gjøre med Blidros, og at det betydde så meget som at de vilde
ta Blidros fra henne, når de vilde ha henne på utstilling.
Hun sa da også tvert: nei, det skulde de være blå for; hun
hadde hatt Blidros fra den var kalv, og før de fikk gjøre den noe
ilt, før fikk det gå som det kunde både med henne og ungene.
Hun visste nok at Opsalen hadde makt til å ta den fra henne, om
han vilde, men de behøvde ikke å innbille sig at den kom til å
trives noe annet sted enn på Smehaugen, slik den var — selv om
de ikke var leie mot den og gav den premie.
Men Opsalen hadde noe bak øret, for han gav sig ikke — han
søkte å innbille henne både det ene og det annet; han sa at premie
var noe gildt, og snakket så lenge til hun nesten trodde det, jåle
som hun var, men så la han også til at hun kanskje fikk penger
attpå, og da skjønte hun da gudskjelov at det hele var noe juks
eller noe tøis, for så meget visste da hun også at ingen fikk penge
for ingenting.
Men Opsalen blev ved med sitt, og da blev hun jamen til slutt
så anterert at hun begynte å stortute og be ham for Guds skyld
være barmhjertig! Men da blev han nesten sint — hun hadde
aldri sett ham slik før — og da han gikk, så mumlet han noe om
galne kvinnfolk som skulde ha juling til de lærte.
En hel uke hadde hun ikke vært på Opsal — hun hadde rett
prøvd på å få noe andre steder; men det var det ikke blitt noe
av; Opsalen var nu den likeste likevel i slike ting, og så var det
ikke blitt annen råd enn hun måtte gå til Opsal igjen, så redd
hun enn var at Opsalen ikke skulde ha glemt det, men begynne
på dette med utstillingen igjen.
Derfor var det at hun i dag var litt skjelven både på hendene
og i mælet, da hun hadde satt sig ved peisen.
Hun var ualmindelig fattigslig og lavmælt, da hun endelig spurte
om Opsalen var hjemme.
Jo, han var da det — og kjerringen snakket ut i kammersdøren.
Litt efter kom han inn:
«Nei, er det ikke hun Mari som er ute og går, det er lenge siden
jeg så noe til dig?»
Gudskjelov, han var akkurat som sedvanlig!
Å ja, en fikk nok helst se til ikke å gå for ofte, den som kom i
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
