Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Den gale tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den gale tiden Ti
ligger lenger oppe i dalen på grensen mellem skogen og fjellet,
men hvorav bare en plass, Libakken, sees oppe på en knaus.
Den gamle gården er ikke synderlig rar å se på; sett oppe fra
veien som slynger sig frem gjennem skogen ovenfor, ser den nær-
mest ut som et skjærerede med sine mange små hus, som både er
skjeve og salryggede. De fleste er torvtekte; på den aller eldste
føderådsbygningen — det er to — står endog et frodig, halvvoksent
bjørketre. Bare nybygningen — den er i barnealderen, bare femti
år gammel — er tekt med skifer og spisser til i mønet, som den
vilde danne tårn. Den står ytterst ute på bakken i rekke med ut-
husene. Ovenfor den mesten gravd inn i bakken, ligger den
egentlige stue, en korsdannet østerdalsstue, bred og lav med tre
peispiper; der skulde ingen se på den at den er to hundre år
gammel. Og henslengt på måfå hist og her mellem de andre hus
ligger fem små stabbur med utbygninger og svaleganger — ja,
det er endog glemt et midt på den bratte gårdsplassen like i inn-
kjørselen med en høi stentrapp. Alt er gammelt og ser skralt ut;
men ser en nøiere efter, så er det gamle velgjort i hver en fuge,
og det er tømmer i de husene som man ikke bruker det nutildags.
Det ser en da også straks; for ovenfor en uhyre grunnmur til fjøs
ligger en haug hustømmer, smått og smalt, bare en eneste stor
stokk øverst; det skal vel være tøftstokken.
Det er stille og fredelig på gården, aftensolen gjør det lunt
mellem de gamle husene, alle dører står åpne, og fra de to peis-
piper stiger en lysblå røk rett i været.
Ute på den bratte gårdsplassen står noen menn. Først en alvorlig,
skjegget tømmermann over fra Gudbrandsdalen med sin gutt, han
som «er med»; dernest Solbergets bestyrer, en middelaldrende mann
med tykk knebel og et lunt glimt i de skarpe, forstandige øine;
og endelig Jon Libakken, husmann på gården, med en bred munn og
et par grå, listige øine, som tyder på at han er både flabbet og
lur. Et stykke fra disse, like under den høie stabburstrappen, står
en gammel tørr, spissneset mann litt foroverbøid med hendene bak
på ryggen under skjøtene på den gammeldagse, blå spelvest med
blanke knapper. Han har skjøvet den gammeldagse skyggeluen
bak i nakken og stikker nesen frem, mens han ser forventnings-
fullt op på stabburstrappen.
For der oppe, med den ene hånden i lommen på sin tettknappede
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
