Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Den gale tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
78 Den gale tiden
pjekkert, den annen støttet til en sølvknappet stokk, står en høi
og bred mann med grått kinnskjegg og ser overlegent utover de
andre.
Jon Libakken går bort til tømmerhaugen, tar en bile som står
der og slår på den store stokken så det gneldrer mellem husene:
«Det fins stokker ennu i Solbergets skog, gutt.»
Tømmermannen ser langsomt rundt utover dalens uendelige skog-
strekninger:
«Ja, skulde det finnes noen steds, så måtte det vel være her.»
«Ä, det kunde nok være snaut nok det; husk på den gale tiden.»
Bestyreren bare smiler bekreftende — det er jo ikke verdt å
gjøre dem regnskap for at stokken er fra statens skog, kjøpt og
betalt.
I det samme kremter han med den sølvknappede stokk høit, og
alle vender sig.
«Hr. tømmermann!»
Tømmermannen ser forundret op.
«De har sett på grunnmuren, hr. tømmermann?»
«J a—a—>»
«De har formodentlig fått beskjed om at fjøset bare skal bygges
over den halve muren, og at den andre halve skal rives ned —
jo, jeg ser det på tømmeret. Dette kan jeg ikke tilstede. Efter
grossererens ønske er jeg for tiden tjenestefri; men da jeg ser
at den nuværende bestyrer gjør alt for å forminske og ødelegge
de planer til gårdens restaurering som jeg i sin tid har lagt, akter
jeg fra imorgen av å gjeninntre i tjenesten, gjenopta mitt kasse-
kontor og bokholderi i nybygningens søndre ende, hvorefter så
vel De som hr. bestyreren og alle andre sig haver at rette.»
Han slo verdig ut med hånden, idet han endte sin tale.
Den gamle mann nærmet sig, knipset med fingrene og hvisket:
«Det er riktig, slik skal de ha det. Kom, jeg har visst en dram
borte på kammerset.»
Og så gikk de to avsted, den ene med små, trippende skritt,
den andre med stram, militær holdning, bort i den gamle føderåds-
bygning uten å verdige de andre et blikk.
Tømmermannen så spørrende efter dem.
Bestyreren smilte til dem og sa:
«Ja, det er mine to føderådsmenn, den ene er fra den gamle tiden,
og den andre fra den gale tiden.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
