Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Seminaristen og Finn-Katrine
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
118 Seminaristen og Finn-Katrine
Endelig var de inne i gangen. Hun løftet klinken høitidelig, åpnet
døren på vid vegg og trådte med verdighet over terskelen, Med et
blikk overså hun hele stuen:
Ola satt selv oppi benken ved bordet med en avis foran sig —
øinene kom så vidt over kanten — bortved peisen på spinnesiden
satt Kjersti med den minste på fanget, de to større ungene stod
bak henne — Katrine så at hennes øine et øieblikk streifet kam-
mersdøren med et engstelig uttrykk, mens hun raskt tullet flere
klær om barnet — et par tjenestepiker puslet stillferdig omkring,
og skulde en ha sett på maken, stod ikke glaset i stuen også
åpent —! ute i kammerset gikk det op og ned — der stanset det
ved døren og lyttet, der gikk det igjen.
Hun skjøv det store sjalet som var tullet om hodet, såpass til-
bake at det sterke, korte ansiktet med de grønne, skarpe øinene
og de mørke hår på overleben kom frem.
«Guds fred i huset» — det kom like fort, men litt mer dempet
enn sedvanlig — «og Gud sign dig, Kjersti Storberget, der du sitter,
rødlett og trivelig i år som i fjor, og unner oss vandrende — det
ser jeg — litt del i de Guds gaver som du sitter midt oppi av
mat og varme og godt hjertelag; du vil ikke formene to stakkars
vandrende å sitte innpå og varme sig litt.»
«Nei, det vilde være synd i slik kulde,» sa Kjersti. «Legg litt
mer på varmen,» det siste var henvendt til en av tjenestepikene,
«og så får dere legge av børene, ta en krakk og sette dere innåt.»
«Å ja,» Katrine løste bylten op og satte sig på peiskanten, vinket
til den store at hun skulde sette sig bak, «Vårherre legger nok vel-
signelse både til veden og varmen her, hvor det er så snilde folk.
Jeg sa det riktig her borti Sørberget, da jeg spurte kjerringen om
hun kunde overlate mig en neve ull av den store langrumpesauen,
og hun sa nei: se til om ikke godt hjertelag gir full hånd, sa jeg,
og om ikke et trangt hjerte kan skaffe langrumpesauen din både
klåe og flein, for ingen har vel vært så villig til å gi de vandrende
en bite flesk som Kjersti Storberget, og ingen har heller hatt
slike griser. Og det så jeg da riktig, straks jeg kom til gårds at
Vårherre rikelig har velsignet grisene dine for den velsignede fleske-
biten du gav mig i fjor, som smakte slik at jeg riktig fikk for-
lengsel, da jeg så alt det deilige flesket gå omkring så rundt og
blankt på fire her utenfor døren.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
