Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Seminaristen og Finn-Katrine
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Seminaristen og Finn-Katrine 119
Ola så op over avisen, han likte å høre grisene rost, for av dem
hadde han nu beste slaget i hele bygden, de kunde si hvad de vilde,
og den langbente langrumpesauen borti Sørberget var noe skrap,
den hoppet gard som en geit; men han sa bare:
«Nei, har du grisene ute i denne kulden da, Kjersti, de kunde
fare ille.»
Kjersti blev forlegen:
«Ja, jeg — han mente, de skulde ha godt av fresk luft.»
«Ja, hun er iallfall fresk nok ute nu; tror du ikke vi skulde løse
ut bølingen også?»
Katrine var på vei til å ta et grep i eldmørjen med sin korte
jernpipe, men glemte sig og stanset. Ola sa det så tørt at hun ikke
kunde høre, om han drev ap med Kjersti, eller om han mente det.
Kunde Ola mene noe slikt som å løse bølingen i denne kulden, så
var her blitt forandring for alvor.
Det var det nu også i retning av «fresk luft», siden de for en
måneds tid siden hadde fått en losjerende ute i kammerset på
Storberget. Han var nettop kommet nybakt fra seminariet og skulde
vikariere for den gamle skolemesteren, som var blitt syk. Han
kunde jo fått bo i skolehuset, og Ola slo også på det, da han spurte
om å få bo hos ham, men nei, han hadde «besluttet så vidt mulig
å ferdes blandt bøndene, her var jo så meget å reformere både i
hygienisk og moralsk henseende, så meget gammel sed, som ikke
hadde sin rot i noen videnskapelig begrunnelse». Og da Kjersti
syntes det skulde være overlag gildt å få i huset en slik en som var
så godt som prestlærd, så gav han efter — det kunde kanskje bli
moro av det også.
Men Ola måtte allerede klø sig bak øret den første dagen da
han måtte sette gangjern og hasper på det andre kammersglaset
også — det var bare det ene som kunde åpnes, og gjennemtrekk
måtte det være, ellers blev det ikke fresk luft. Gjennemtrekk der
hvor den gamle kakkelovnen trakk luft som en liten orkan! Han
tenkte nok luften skulde bli fresk nok, når det riktig satte i med
kulden. Og så kom det ene påfund efter det andre, men de var nu
nærmest løierlige, så Ola hadde moro av dem; ergerlig blev han
først da seminaristen ikke var fornøid med renskåret spekeflesk,
fordi det var for meget «kullhøidrat» i det og for lite eggestoff.
Han visste ikke av at flesket hadde vært anderledes noengang, og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
