Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Folk og fe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Folk og fe 143
Da la Brunen sig plent ned på siden, Simen slo igjen et par gan-
ger, så sank armene, og han blev stående — rådløs.
At dette skulde bli hans og Brunens siste ferd!
Nei, han fikk se å kravle sig hjem alene, så fikk gampen stå!
Han tok noen skritt. Snedrevet var like sterkt; han så sig til-
bake, så ikke hesten lenger, enda han neppe var gått tredve skritt.
Da med ett slapp den vissheten ham at han var på rett vei.
Han blev stående, kjente hvorledes han skalv i knærne, skalv i hele
kroppen av tretthet. Han følte en blytyngsel over sig, kjente bare
trang til en ting, å legge sig ende ned og sove. Han fikk se å
komme tilbake til sleden, det var hyggeligere å være Brunen likevel.
De få skritt forekom ham uendelige, føttene var som bly.
Brunen var kommet op på knærne, la hodet bakmed siden og
så at Simen tok hestedekket, tullet det om hodet og sank ned på
sleden.
Om Simen sov? Han husket ikke noe bestemt, annet enn at det
foresvevde ham et salmevers, som han hadde lest til konfirmasjonen,
at det var så deilig varmt, at han kjente et rykk og siden likesom
vagget sakte avsted — så ingenting — før han med engang kjente
et hårdt støt. Han våknet, følte sig nesten stiv av kulde — det var
skog omkring ham, han lå utfor skogsveien og hadde støtt sig mot
en granlegg. Sleden var glidd utfor den skrå veien, og der stod
Brunen og holdt den. Dampen stod av den, og på sleden lå sneen
høi, det var bare hull efter noe stort, som var trillet av. Her nede
i skogen var det nesten ingen nysne i veien.
Han sanset sig, kravlet sig op med klaprende tenner. Brunen
Oo
så sig tilbake, men Simen hadde vondt for å se den i øinene.
Da Simen var kommet ned og hadde fått Brunen vel inn på
stallen og nettop la høi i krybben, kom Opsalen selv ned i stallen.
Han så raskt på den dampende hesten og på Simen, som ennu var
blek og klapret litt i tennene:
«Du kommer lasslaus i dag?»
Simen så bort:
«Ja, han duer rett ikke til annet enn pølse, Brunen nu.»
Brunen spisset ører og humret. Simen kom til å se den i øinene.
Blikket gled mot taket, og han sa bortover mot Opsalen:
«Å ja, skal jeg si sant, er det ikke sikkert jeg hadde dudd til
det engang jeg nu, uten Brunen.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
