Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - I bestefars ærend
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I bestefars ærend 195
Burman så efter ham til han var vel forbi laftet, så reiste den
sig, så sig enda engang tilbake og ruslet bakom stabburet, den vilde
se hvad Jon hadde lagt fra sig. Den gikk og snuste litt, og så fant
den gjemt under en helle bak stabbursveggen et tørklæ, som det
var knyttet noe inn i; på lukten skjønte han straks at det var
smørbrød.
Hm, det var nok best å ha et øie med Jon i dag!
Den gikk frem på gården igjen, litt lenger frem enn før, så den
kunde se forbi stuelaftet, og satte sig likegyldig ned på halen, lot
som ingenting.
Der stod Jon på stenen, lenet mot veggen. Sannelig hadde han
ikke nyskjerfet på også. Han stod med et meget alvorlig og for-
nemt ansikt og prøvde på å gjøre store og fine kniks med hodet,
og for hvert sa han:
«Guddag.»
Så syntes han han fikk det riktig til.
Et stort kniks:
«Guddag! Er det han Peder Sandvoll?»
Han svarte også, likesom for en annen:
«Jo, det er da det. Du får se til du får sitte.»
«Å takk, jeg får nok sitte.»
«Hvor er den karen ifra da?»
«Jeg er ifra Sørbø — jeg skulde gå hit og hilse dig fra ham
bestefar og si at han ventet dig på besøk med det første, han hadde
noe han endelig måtte snakke med dig om.»
«Nei jaså. Ja, du får værsgo gå ut i kammerset og gi dig til
til i morgen.»
Han tok det op igjen en gang til, men da han skulde til tredje
gang, kom folkene op til dugurds, og så satte han sig ned på stenen
og lot som ingenting.
Saken var den at Jon hadde tenkt sig til å gå et ærend for beste-
faren i dag, men det skulde ingen vite, ikke engang bestefaren
selv.
Gamle Jon Sørbø, bestefaren, var nu så gammel og låk at han
lå til sengs på tredje året. Han var ikke syk, men det var kreftene
som ikke slo til lenger, og hukommelsen begynte også så smått å
svikte. Men som alle slike var han blitt temmelig slem til å mase,
når han først hadde satt sig noe i hodet, da var det ikke så lett å
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
