Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - I bestefars ærend
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
196 I bestefars ærend
få det ut igjen. Og skjønt alle søkte å føie ham så langt som rimelig
var, så syntes han ofte de var litt urimelige, og det var egentlig
bare én som kom riktig godt ut av det med ham og var hans for-
trolige; det var Vesle-Jon — men så het han nu også efter Gamle-
Jon og var gardgutten, som skulde bringe alt i god gammel gjenge
igjen en gang på Sørbø — for gamlen syntes nu at Jons far, som
nu hadde gården, stelte sig så urimelig ulugomt i mange ting.
Nu på vårparten hadde Gamle-Jon satt sig i hodet at han endelig
måtte snakke med sin gamle venn Peder Sandvoll. Hvad det var
han vilde ham, det visste han visst ikke riktig selv, men lengselen
efter den gamle vennen var der. Han slo på det til sønnen, først
på den måten at han sa:
«Når det lir ut på sommeren, så blir jeg vel såpass at jeg kan
være oppe, og da vil jeg reise til ham Peder Sandvoll, det er noe
jeg endelig må snakke med ham om.»
Han så at sønnen smilte i skjegget, da han svarte:
«Ja, det skal du riktig gjøre, far.»
Men sommeren kom, og Jon kjente sig ikke sterk nok til å stå op.
Så sa han en dag:
«Du får sende bud efter ham Peder; jeg må snakke med ham.»
«Ä ja, ved leilighet skal jeg nok gjøre det.»
Men gamlen forstod da hvad det betydde, og sendte Vesle-Jon
efter inn fra kammerset, og denne kunde siden berette at da faren
kom inn, så hadde han sagt:
«Det er ingen mening i det, så gammel som Peder er, men vi får
holde med ham, så glemmer han det snart.»
Siden betrodde gamlen sig ikke til andre enn Vesle-Jon. Han
spekulerte og spekulerte på hvordan han skulde få sendt bud. Langt
var det jo, rundt efter landeveien halvtredje milen, men tvers over
åsen knapt en, når en tok rett op skogsveien. Så i går fikk Vesle-
Jon lurt penn og papir ut til ham, og han prøvde å skrive; men
det gikk ikke, og så blev de enige om at de måtte vente til Vesle-
Jon hadde lært å skrive; men han skulde ikke begynne på skolen
før til høsten.
Da gamlen hørte det, sukket han:
«Herregud, det blir et langt år å vente.»
I samme nu slo den tanken ned i Vesle-Jon at han vilde gå over
åsen til Peder Sandvoll og bringe ham bestefarens bud.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
